Runde 2 (minst) av Facebook i skulen
I dag lenka Eva Bratvold til ein artikkel frå NRK Rogaland som omtalar det tilsynelatande evigvarande diskusjonstemaet i norske media; Facebook i skulen. Eg lova henne eit svar på dette då eg sat på bussen i dag, men av di eg sa at det var eit par «men» omkring spørsmålet under, kjem svaret i form av ein bloggpost som det diverre har vorte alt for lite av i det siste.
Spørsmålet som vert stilt er altså dette; bør elevar og lærarar vera vener på facebook. (Facebook vert forøvrig her skrive med liten f, slik det er gjort frå NRK Rogaland si side.)
For dei med noko over normal husk, er gjerne ikkje ein diskusjon som denne noko nytt. I så måte er det rart at NRK Rogaland vel å lage dette til ei nyhende.
Sist det gnistra omkring Facebook i skulen var vinklinga ei litt annan. Då hadde media fått snusen i at ein lærar vært mobba på nettopp Facebook.
Eg nemnde då i ein noko ironisk kommentar, at skulen i Drammen gjerne kunne gjere som andre skular, å stenge tilgangen til heile Facebook. No ser vi heldigvis ut til å ha kome forbi dette stadiumet, og lite gler meg meir. For ser vi nok eit halvår attende, vil VG Nett ha det til at den dåverande kunnskapsministaren gjekk inn for å straffa elevar som nytta for mykje tid på Facebook i løpet av skuledagen.
Heldigvis var den gode Solhjell såpass i stand til å nyttegjera seg av digitale media, at han allereie i løpet av dagen hadde posta eit godt tilsvar til det som stod i avisa.
Om lærarar skal vere vener med sine elevar på Facebook, er eit spørsmål ein sjølvsagd kan diskutera i eit halvårs tid eller lenger, for så å koma fram til at det gjerne ikkje er så galt som dei største skeptikarane gjerne skulle tru.
Her er min umiddelbare reaksjon.
Ja! Lærarar og elevar kan sjølvsagd vere «vener» der. Dette er det minst to grunnar til, men eg nøyer meg med å skildre nettopp desse for no.
For det fyrste er det å bli ven på Facebook ei noko missvisande uttrykk. Det er nettopp Facebook som har valt å kalla det å kople seg til ein bekjent på ein virtuell måte som «ven». Det funkar som konsept, og er sågar vorte eit verb i det engelske språket, på linje med det «å google». Dette er altså noko ein kan takke Mark Zuckerberg for. Om ikkje lenge til, dukkar det opp ein film om nettopp Facebook. Det blir då spanande å sjå om ein kan finne ut noko meir om bruken av ordet «ven» på Facebook. For alt eg veit kan den gode Mark ha hatt lite vener då han gjekk på Harvard, og funne ut at dette gjerne kunne vere ein grei måte å skaffa seg nokre på. Som sagt…det vert spanande å sjå.
Grunn nummer to til at eg kjenner at det vert litt mykje oppstuss rundt heile greia, er at det finns noko som heiter privacy settings. For mange, gjerne dei med liten eller ingen digital kompetanse, er dette eit ukjend fenomen. Men det eksisterer altså.
Privacy settings er ei flott oppfinning av Zuckerberg. Denne funksjonen gjer det faktisk mogleg (og no kan du gjerne halde deg fast) å filtrere informasjonen du fyller internettet med. Du kan lage lister der folk på dei ulike listene har tilgang til ulik informasjon.
På den måten kan altså dine kjære elevar verte skåna for det fæle verkelege livet du som lærar heilt sikkert lev, når du ikkje står bak framom tavla i klasserommet.
Så kan ein sjølvsagd spørje seg om ein ein verkeleg ven når ein filtrerer det ein deler med venene sine?
Når alt er sagd, så er det likevel ein regel eg sjølv har. Eg tek aldri initiativet til å verte «ven» med elevar. Det er ein regel eg har definert for meg sjølv som eg føler kan vere ein god leveregel. Skulle ein elev få lyst til å leggje meg til som «ven», har eg vanskeleg for å sjå det som noko anna enn ei positiv handlig. Å kappe handa av han eller ho, med å nekte å godkjenne førespurnaden i det eleven strekk ut handa, trur eg gjerne skadar eleven meir enn om ein skulle godta han og legge han til i si elevar-liste.
Og med dette vonar eg du har fått svar Eva? 🙂
PS…og no har eg ikkje ein gong teke tak i Liv Marie Schou og andre si flotte bruk av Facebook i undervisninga.
PS II…sjå også Jonny Eriksens skriveri om nett samme sak
Den majestetiske plastposen
Testkjøring
I samband med at eg før sumaren gjekk til innkjøp av ein flott hybridsykkel, hadde eg lova meg at eg skulle tenkje på å kanskje vurdere å sykle til arbeid i år.
Difor gjorde eg i dag ein førebuande testrunde til arbeid og attende. Greit å vete at ein ikkje vil gå på ein smell, og kome i mål eit par timar etter at skulen har starta.
På vegen ut gløymde eg sjølvsagt å settje i gang telleverket, men på heimturen klokka eg inn på hyggelege 32 minutt.
Målet var å kome under 45 minutt, så marginen var på toppen av det heile soleklar.
Neste steg vert å sykle til arbeid no medan me har planleggingsdagar, så får ein ta ei evaluering til helga og sjå kva status er.
Eg har sjølv vanskeleg for å tru det, men eg lurer meg på om eg ikkje har fått utdelt same par kne som resten av slekta. Difor gjeld det nok å ta det tålig i starten.
Sumarferien 2010
Etter det som vel må reknast som ein standardsumar for min del, med andre ord ein god gamaldags slått, var det etter ein månad i Leidli omsider klart for litt ferie av det slaget som folk flest tenkjer på når ein tenkjer på nettopp ferie.
Målet var i fyrste omgang Oslofjorden, med ein påfølgjande snartur til vestlandet att…nærare bestemt Bulandet.
Attende i Stavanger att gjer ein seg jo nokre refleksjonar. Konklusjonen er i år særs enkel. Sumarferien 2010 har ikkje vore anna enn ein superhit og gjekk frå å vere god, til å toppa seg heilt med ein fantastisk solnedgang i havet vest av Noregs kyst.
Takk til alle dei flotte personane som har vore med på å gjera sumaren 2010 til ei minnerik oppleving!
Klikk på biletet under for å sjå nokre glimt frå det heile.
Feilparkering i dalstroka innafor
Eg vakna opp av ein merkelig lyd i dag. Det var noko som rasla, eller skrapte utanfor vindauget. Ei slags knitring. Eg stod opp og kikka ut, og på parkeringsplassen utanfor Brekkebua kunne eg sjå ein bil som låg på hovudet.
Slikt er jo ikkje daglegdags, så eg måtte gni meg godt i auga for å vere sikker på at faktisk såg det eg såg. Men jo. Det låg endå ein bil parkert på hovudet utanfor kiosken.
Ein blir litt stressa i slike situasjonar. Det dukka fort opp eit par personar, og innan eg hadde kledd på meg og kome ned vegen, hadde ein allereie fått klarlagd at det ikkje var fysiske skadar på den eine personen som var i bilen, samt at det hadde vorte ringt etter både politi, ambulanse og redningsbil.
Bilen har kome opp på rekkverket og vippa inn på parkeringsplassen. Det var ikkje stor fart då hendinga skjedde, og det var berre denne ein bilen som var innblanda i ulukka.
Når ulukka først var ute, var det vel neppe ein betre plass, eller tid på dagen, å havarera bilen. Ein parkeringsplass er fin og flat å krasja på, og heldigvis var han på denne tida av døgnet ikkje full av bilar slik det nok kunne ha vore eit par timar seinare på dagen.
Sjåføren var yrkesjåfør, og bilen var hans arbeidsbil, så eg vonar at det ordnar seg for han på best mogleg måte. Det var nok gjenkjenneleg med raksjonen hans då eg kom ned. Det som uroa den ulukksalige sjåføren var jo nettopp arbeidssituasjonen. Det er merkelig med det…at slikt er det fyrste som dukkar opp i hovudet på ein etter å ha forulukka på den måten.
Retro
That’s «hesjing» to all you ozzies
Today I had a very pleasent short visit. Every summer holiday for the last 29 years I’ve been busy cutting grass, raking it togheter and either drying it flat on the ground, or ,if the weather’s of the wet kind, putting it up on a hesje.
Every years there are numerous cars/motorhomes that stop beside the road to take the manadatory photos of this traditional way of making hay. What was different with the one that stopped today was that after shooting the pictures, he crossed the road and came over to ask some questions.
This has really just happened once before…a couple of years ago an American professor came up to me. He was visiting Agder University, and a colleague had braught him with to have a look around. The professor was amazed by the labour intensive work.
Todays visitor was driving a german registered motorhome. As he was aproaching, I was silently repeating what I had learned during my 4,5 years of german in school. «An, auf, hinter, im, neben, über, unter, vor, zwischen.» Man was I glad to hear the words «do you speak english?»
As it turned out the man was on a 8 week trip in Norway with his german wife. He was curious about the whole process of the «hesjing». How long did it take from we cut the grass untill we put it up on the strings, how much hay did we get out of it?…
I noticed the good english the man was speaking, and had to ask if he by any chance was british. «I’m Australian» the man said. I am truly sorry! Mistaking an Australian accent for a British one. My only appology is that I am a bit rusty.
But that is what I love about the Ozzy’s. It seemes to be part of their nature…wherever you meet them, they seem to have known you their whole life! Bottom line…I need to go back to Australia!
Hesjesesongen er i gang
Verdsøkonomi og slikt
I vår var eg mest i streik. Til alt hell var ikkje arbeidsplassen min viktig nok til at me vart tekne ut i streik, men det var ei spanande tid.
Streiken fekk meg til å fundere over noko eg har grubla litt på tidlegare.
Tingen er at ein år etter år etter år etter år endar opp i ein heftig debatt der ein kranglar om å få høgare løn for arbeidet sitt. Lærarar har tapt på fleire område. Den sosiale statusen har også tapt seg i høve til tidlegare tider.
For ikkje så lenge sidan skreiv eg nokre ord på Twitter om at ingen burde tene meir enn 500.000,-. Håkon Kalbakk var ikkje heilt sikker på om eg var seriøs, men eg kan forsikra om at det var eg.
I den siste tida har det vore store oppslag i media etter at Liv Løberg vart teke i å forfalska vitnemåla sine. Sjukehusoppslaga har heller ikkje lete vente på seg etter skandalen i Bodø. Siste nytt i frå den kanten er at sjukehusdirektør Eivind Solheim no har trekt seg frå stillinga. Grunngjevinga eg høyrde på radioen i dag var at han «følte» han ikkje lenger hadde den tilliten ein må ha for å gjera ein god jobb i ei slik stilling.
At ikkje kjenslene har slått inn tidlegare er merkverdig. Moralen burde etter mine omgrep ha varsla høglytt då løna runda 1.000.000,-. For kor mykje løn treng ein eigentleg? Her er ein liten video om kva som motiverer oss:
Men pengar er nå ein gong den måten vi måler vår suksess på her i den flotte vestlege verda. Vi måler suksessen etter kor mange ting vi kan kjøpa. Og ting er nettopp det som ligg bak det heile. Av verdas 100 største økonomiar, er 51 kommersielle selskap som sel…ja, nettopp. Ting!
Som det vert sagt i videoen, så står me midt oppe i eit system i krise. Når ein er i, eller kjem til å havna i ei krise, har ein to val. Ein kan antan kjøra på i same sporet og håpa at det ordnar seg. Ein risikerer sjølvsagt eit ukontrolert utfall der ein ikkje har moglegheit til å sjå føre seg alle dei konsekvensane som kjem til å dukke opp. Det andre alternativet er å ta grep. Tunge grep. Grep som kjem til å svi. Fordelen er at ein er klar over kva ein må gjere. Ein kan kontrollera det. I motsett fall må ein berre følgje med straumen, og då er det sjeldant godt å vita kvar ein kjem til å ende opp.
NATO herjar fælt i Afghanistan om dagen. Det er eit aldeles upåklagelig flott mål dei vestlege landa har om å demokratisera Afghanistan. Tidlegare har og vestlege land vore ute på friarferd til utlandet. Då var «demokratiet» kristendom, og dei fredsbevarande styrkene vart kalla «korstog».
New York Times hadde for ein liten månads tid sidan ein artikkel om at det er funne store mineralressursar i Afghanistan. Når ein høyrer slikt, er det ikkje lange vegen til ein tenkjer «Irak III».
Ta ellers ein kikk på dokumentaren «The Corporation» som gjev ei flott innsikt i korleis multinasjonale selskap i stor grad styrer verda. (Jf. økonomipunktet eg tidlegare har nevnt).
Med fare for å framstå som ein liten Nostradamus…ein kan ikkje stige i løn kvar evige år! Eller som Stanley Jacobsen sa det: ein skigard kan’kje vara evig veit du! Sjølv ikkje om han er av plastikk…




