I dag publiserte Fredrik Drevon eit fantastisk stykke journalistikk på Aftenposten sine nettsider. Artikkelen tek eit oppgjer med den populærmediale kulturen me i stadig større grad vert offer for.

I ein mediemarknad med stadig større fokus på å få klikk, noko eg konfronterte Lars Helle med i april i 2012, er det godt å sjå at det også i eigne rekker er ei viss misnøye med korleis journalistikken har utvikla seg til eit jag etter merksemd. Kva rett har forøvrig media til å sette søkelys på mobbing i skulen, når dei sjølve vel å servera slikt som dette til den, enn så lenge, meir eller mindre lesekompetente generasjonen. Og så skuldast det på dataspel?

Dagbladet fekk og eit sleivspark av meg om sin reduserte kvalitet i juli 2012. Diverre ser Dagbladet ut til å fortsette i same gata i februar 2013 etter ein liten snartur innom www.dagbladet.no i dag.

Det er underleg dette her. Eit akta yrke med høge inntaktskrav og minimum treårig bachelorgrad ender opp med å lage journalistikk på eit nivå lik ein ungdomsskuleelev som skriblar ned vegger og bord for å få merksemd. Er det dette me har igjen for at store store selskap som Schibsted, Amedia og Egmont skal kjøpe opp avis etter avis, for så å «spare penger», det vil sei «tene meir», ved å kutte i stillingar?

Er det ikkje intetsigande overskrifter, og artiklar utan innhald som dukker opp, så er det gjerne ei sak med ei vinkling ein dag, som eit par dagar etter har fått ei heilt ny vinkling. Alt for å få klikk. Alt for å selje!

I 1854 fanst ikkje internett. Klikk var noko ein fekk på pistolen under ein duell på liv og død i det ville vesten. Telefon, telegraf, gramofon og fotografi hadde si spede oppblomstring. På denne tida skreiv også Henry. D. Thoreau dette i si bok Walden:

«…jeg er sikker på at jeg aldri har lest en nyhet i noen avis, som fortjente å bli husket. Hvis vi én gang har lest om at et menneske er blitt røvet eller myrdet, eller drept i en ulykke, eller at et hus er brent ned, et skip forlist, eller en dampbåt eksplodert, en ku kjørt over på Western Railroad, en gal hund slått i hjel, eller at en gresshoppesverm er blitt sett midt på vinteren – så behøver vi ikke å lese om slik en gang til. Det kan greis seg med den ene gangen.»

Fornuftige ord allereie altså, men han fortset med å stille eit spørsmål som bør få ein kvar av disse klikk-jorunalistane til å skamma seg:

«Når du kjenner prinsippet, hva skal du så med det mylderet av eksempler som belyser det i praksis?»

Vidare avslutter den gode Thoreau med ei god oppsummering nyhetsbiletet slik eg ser det i dag.

«…alle nyheter, som de kalles, [er] bare sladder, og de som utgir eller leser slikt, er ikke annet enn gamle skravlebøtter som sitter og slarver over tekoppen. Og likevel er det ikke få som er grådige etter denne sladderen.»

Stavanger Aftenblads redaktør, Lars Helle, uttala dette på vårparten i 2012;

«Som medieanalyse svikter vel bloggen din når du på den ene siden kommer med det alltid gjentatte, klisjéfylte argumentet om at vi gjør dette bare for å tjene penger, samtidig som du skriver at produserer noe folk ikke vil ha. Hvordan henger det på greip?» – bloggpost

Snart 200 år etter at Thoreau skriv sine bevinga ord som eg har gjeve att over, er det jo på eit vis skremande å sjå at store deler av journalistikken, trass i betre verkty og tid til å modnast, fortsatt er på det infantile stadiet på jakt etter merksemd, klikk, og dermed også pengar.

Eller «banalt» som han sa, Drevon