Alt dette…og likevel nektar politikarar rundt omkring i landet å tillate web 2.0-innhald i skulane. Dei burde skjemmast. Det er på tide at dei innser at om ein ynsker at elevar skal stille førebudd til det livet som møter dei utanfor skulen, så høyrer ikkje slike avgjersler heime i byråkratiet. Det er rett og slett ikkje system med samme tidsperspektiv!
Tagged in: skole
Open e-post til Paul Chaffey
Etter å ha fått “vi må slutte å telle pc’er” store delar av den siste veka, endte eg opp med å forfatta denne e-posten til Paul Chaffey, mannen som stod bak evalueringa der sitatet ovanfor er henta frå.
Hei Paul.
Det er med stor interesse jeg merker meg Abelias siste evaluering av IKT i skolen. Som ferdigutdannet allmennlærer fra Høgskulen i Volda i vår med blandt annet 60 studiepoeng “IKT i Læring” er dette ett tema som i stor grad opptar meg.
For tiden jobber jeg som kontaklærer på 5. trinn i Sandnes kommune. Her har jeg 26 poder som skal ha sin dose digital kompetanse før de drar videre ut i verden og til nærmeste ungdomsskole.
Mine 26 elever har fått tildelt 2 timer “data” annenhver uke. Det er ca. 35 bærbare datamaskiner tilgjengelig for mellomtrinnet. (Jeg har riktignok ikke talt nøyaktig, for som dere sier…vi bør jo slutte med det. Jf. http://www.abelia.no/article1063.html) Disse maskinene skal altså brukes av 5-7 trinn der hvert trinn har to parallellklasser. Det sier seg selv at det ikke blir mange minuttene med data som verktøy for hver elev i løpet av uken om alle skal ha den litt hver.
Min klasses to datatimer går MYE med til å reparere maskinene. Bakgrunnen for dette er ett rigid sikkerhetssystem i Sandnes kommune der alle maskiner må autentiseres på det trådløse nettverket før de i det hele tatt kan logge inn på maskinen og komme på det lokale nettverket.
Kommunen har selv målt de trådløse forholdene i klasserommet og kommet til at det ikke er tilstrekkelige forhold der for å holde 26 bærbare på Internett samtidig. Halvparten er anbefalt. De har tilbudt en løsning på dette…
Løsningen er å gå til innkjøp av minst en trådløs router til av en type som er spesiellt utvalgt av dem. Denne koster mye penger. Skolen jeg begynte å jobbe på i august er av en eller annen uforståelig grunn i solid underskudd i inneværende skoleår. Det sier seg selv at det da ikke ser lyst ut med tanke på å få orden på IKT-problemene.
Med godt over gjennomsnittelig interesse for IKT generelt, men også for IKT i bruk i utdanningen ser jeg klare løsninger for dette som jeg har havnet oppi. Problemet er at jeg “bare” er en vanlig lærer, og at IKT’en skal styres fra administrasjonen på kommunehuset.
Da jeg var i praksis under min lærerutdannelse satte jeg opp bærbare datamaskiner til en hel ungdomsskole. Disse hadde fulle privilegier. Jeg kan ikke se noen grunn til at de ikke skulle ha det. Vi var heller ikke “velsignet” med maktkåte IT-folk i noen kommune som styrte over oss, men kunne reparere verktøyene selv.
Dersom noe gikk galt med maskinene kunne jeg gjenopprette dem på under 3 minutter ved å putte i en cd. Nå bruker jeg MINST 10 minutt på å finne ut hva som feiler maskinene vi har på bruket.
Jeg har opprettet Gmail-kontoer til mine 26-elever. Disse brukes VELDIG aktivt i skolearbeidet fra min side. Dessverre blir bruken på skolen begrenset på grunn av de tidligere nevnte problemene. Men for å sitere en elev:
“det e konge me gmail.”
Å ha dokumentene som elevene skriver i “clouden” gjør at de også har tilgang til dem hjemmefra. Det gjør at jeg kan rette tekster med verdens største smidighet, og gi tilbakemelding til elevene så og si i realtime.
MEN de drømmer jeg eventuelt måtte ha om å bruke dette mer aktivt i skolehverdagen blir altså stoppet av to ting;
1. For lite maskiner.
2. ALT for rigid IKT-politikk fra skoleieren.Å håpe på at det skal komme noe bedring ut av eventuelle Stortingsmeldinger synes for meg lite realistisk. Jeg har ikke tid til å vente på at byråkratiet skal “gjøre sitt”. IKT-industrien venter heller ikke på det, men viktigst av alt: elevene har ikke tid til å vente på det!
I en artikkel [1] som omtaler det faktum at 20% av lærerne som uteksamineres i Skottland ikke finner seg jobb i skolen, er det nok flere grunner til nettopp dette. Men som Anthony Finn sier i den samme artikkelen:
“We are currently producing some of the most talented teachers we have seen in Scotland and it is important they get the opportunity to put their skills into practice and to contribute new ideas to the development of the profession.”
Det synes i Norge som at vi holder på med noe av det samme. Jeg føler i alle fall mer og mer på det at jeg kjemper mer mot systemet for å få til god læring enn jeg finner det forsvarlig og ønskelig. Og det er bare etter noen få måneder i yrket. Men jeg brenner allerede for yrket og ville syntes det var trist å måtte gi seg på grunn av inngrodd og bakstreversk lokalpolitikk.
Mine to tips for bedre (digital) læring i den Norske skolen;
– Opp med (kutt ut) de rigide sikkerhetssystemene
– Ned med elevtallet i klassenemvh
Torger Åge Sinnes
www.dalstroka-innafor.net[1] http://news.bbc.co.uk/1/hi/scotland/7775973.stm
Se forøvrig også: http://www.dalstroka-innafor.net/2008/11/27/porno-i-skulen/ og http://www.dalstroka-innafor.net/2008/12/10/kalla-at-broderfolket/
Porno i skulen?
Folk er livredde for pornografi. Særleg barnepornografi. Det er verste sort!
Eller vent…her må eg nok omformulera meg litt. Vaksne folk er livredde for pornografi. Det er i alle fall det inntrykket ein kan sittje att med om ein følgjer med i media for tida. Barnepornografibeslag, barnepornografiringar, pedofile…alle ord med ein viss relasjon til slik vert flittig brukt på framsidene av Norske avisar, tidsskrift og andre medium.
Av og til kan ein spørja seg om avisene har konkurranse om kven som kan settja saman overskrifter med flest mogleg av det ein kan kalla dødssynder i det Norske samfunnet pr. i dag slik Aftenbladet har klart her.
Før du les vidare, vil eg for å unngå eventuelle feiltolkingar av denne bloggposten seie at eg ikkje har nokon som helst sympati med personar som utfører ei handling der mord, vold eller overgrep mot barn er resultatet. Eg har heller ikkje noko som helst til overs for pornoindustrien!
I utgåve 4/2008 av tidsskriftet Bedre skole kan ein på side 5 lese overskrifta Barn lite interessert i porno på nettet. Artikkelen viser til ei undersøking utført i Noreg, Irland og England der ein har spurt 2000 born omkring dette temaet. Og det er her eg tykkjer at resultatet er interessant.
Undersøkinga kom fram til at born flest klikker bort pornografisk materiale når det dukker opp på skjermen! Kven ville vel trudd det i ein nasjon der ein gjer det ein kan for å skåna born for uheldige møte med vaksenverda?
Medan eg har tanken i hovudet…er det meir skadeleg om ein 10-åring kjem over ei lettkledd dame med brystene blotta på nettet eller kan det tenkjast at om den same 10-åringen opplever far sin overstadig rusa vil det ha ein større effekt på ungens kjensleliv? Og her viser eg nok ein gong til avsnitt 4, samtidig som eg stiller spørsmålet.
Elles har eg sidan eg starta mi utdanning i Volda vore vitne til tilfelle som for meg berre støttar opp om denne undesøkinga EU Kids Online har gjort. Eg hengde ei gong opp bilete av born i berre undertøy på tavla i samband med at eg skulle ha eit opplegg om kjensler og mobbing. Reaksjonen frå nokre av elevane var at det var ekkelt å ha desse teikna illustrasjonane på tavla.
I same gate er vel hendinga då ein elev fekk lesa i ei bok, eit leksikon. Leksikonet var ikkje av den kjedelege typen, men meir spenstig og tenkt for nettopp born. Det var rikt illustrert. Ungen bladde om på neste side, og det fyrste som møtte auga hans var eit bilete ikkje så ulikt denne Yoga-reklamen til høgre. Reaksjonen hans var eit høgt og tydeleg “Æsj!”. Han la deretter handa over biletet for at han skulle kunne klara å lesa det andre som stod på sidene.
Slike hendingar fortel meg at born i stor grad kan fungera som eigne filter. Å aktivt gå inn og skjerma dei med til dømes å hindre dei i å søke på spesielle ord ser i alle fall eg på som eit solid bomskot. Born sit bak brannmurar på skulen. Kva skjer når dei kjem heim på datamaskina heime og skal inn på nett den same, kule sida som han fann i engelsktimen på skulen tidlegare på dagen? Og hugs på at i Noreg er mange foreldre ikkje foreldre i tradisjonell forstand. Det vil altså seie at dei ikkje står heime med middagen klar når poden kjem tuslande heim og slenger sekken i næraste krok. Kidden set seg kanskje difor ned med datamaskina i dei par-tre timane det tek før foreldra omsider dukkar opp i heimen.
Så eg veit ikkje om eg er heilt ute å kjøre her, men kven er det eigentleg eigentleg ein trur ein gjer ei teneste med å stengja for moglegheitene? Kanskje det kan vera ein idè å kasta seg på toget som Åskollen skole i Drammen alt er på? Nemleg å kjøra hardt på å laga gode haldningar til oppførsel på nett alt i frå 1. trinn av? [Bedre skole, 4/2008]
Diverre er eg litt halvredd at artikkelen om Åskollen nok er for eit glansbilete å rekna, utan at eg skal seie det heilt bombastisk. Det er berre det at når skulens sider om nettvett ser ut som dei gjer, då klarar eg ikkje heilt å tru på det eg les.
UlogIsK skulepoliTikk
Ein har i fire år no hatt ei satsing på IKT i skulen, Digital kompetanse 2004-2008. Denne skal snart fasast ut, men eg må seie at eg ikkje er særleg imponert over det som har skjedd dei siste fire åra sidan eg tok til på mi lærarutdanning. Som eksempel på nokre av hovudutfordringane programmet har hatt, kan mellom anna desse nemnast;
- utvikle digital kompetanse gjennom daglig bruk i læringsarbeidet
- utvikle læreres og skolelederes digitale kompetanse
Flotte ord. Som vanleg når planar kjem frå statleg hald. Men det er mest alt det er!
Ok…så er eg i den heldige situasjon at eg har projektor i klasserommet. Eg har og høve til å gje kvar elev i gruppa mi ei datamaskin kvar…to timar i veka. Eg kan ikkje anna enn å gjenta at eg ikkje er særleg imponert. Me bur trass alt i eit av verdas rikaste land og burde ha råd til å sørge for at skuleborna får den digitale kompetansen dei treng i livet utanfor skulen. For det er noko som ikkje heilt gjev meining på dette området…
Youtube og Facebook er to døme på farsottar som har spreia seg voldsomt på Internett i den seinare tid. Det som diverre ser ut til å vera skulane sin reaksjon på dette, er å sperra sidene for borna når dei er på skulen og nyttar seg av skulen si nettilkopling. Men kva med tida dei er på når dei ikkje er på skulen?
Eg tek vel ikkje i om eg seier at eg ser på meg sjølv som ein tålig greit digitalt kompetent ung mann, og er såleis godt representert på begge av dei nemnde nettsamfunna. Heilt sidan min fyrste praksis i 2004 har eg vorte spurd av elevar om eg “har MSN?”. Dette skjer i 2008 og, men i tillegg er ei erfaring eg har gjort meg at elevar som er under Facebooks lågast godkjende alder for registrering på deira nettsamfunn, har forsøkt å leggje meg til som ven her.
Youtube har ein liknande avtale for bruk som du godkjenner når du oppretter konto her.
“In any case, you affirm that you are over the age of 13, as the YouTube Website is not intended for children under 13. If you are under 13 years of age, then please do not use the YouTube Website.”
Trass i dette har eg motteke kommentarar og invitasjonar til å verte ven med born som er under denne alderen på begge desse foruma. Eg har difor kome fram til at det er nokre spørsmål ein må tenkje på angåande dette:
- Kva skal ein som lærar gjera i slike situasjonar? Korleis vil eleven reagere om du som lærar ikkje vil vera ven med han/ho?
- Skal ein kanskje akseptera førespurnaden? Korleis vil då foreldra reagere om dei får greie på det? (Det er vel ikkje sjølvsagt at den mindreårige poden har nevnt for foreldra at Facebook er ein stad han/ho “heng”…)
- Kvifor har eg ikkje lært noko som helst angåande dette under mi fireårige utdanning til fleire hundre tusen norske oljekroner?
- Kvifor har eg ikkje kome over nokre råd frå Utdanningsdirektoratet angåande denne tematikken?
- Skal elevane finna ut av desse spørsmåla på eiga hand, medan skulane, med kommuneadministrasjonane i spissen, stengjer ned nettstader som “ikkje er passande i ein undervisningssituasjon”?
Ironisk nok er sjefen sjølv og mannen som er ansvarlig for ståa i skulen sjølv på Facebook, og jammen er ikkje også Jensemann å finna på Youtube og. Vil dette seia at Facebook ikkje er sperra på Stortinget? Sjølvsagt er dette hendig når han må inn å sjekka kva kaviar Kjetil og Kari valde seg på bryllupsreisa!
Eg tenkjer i mitt stille sinn at i desse raudknapp-tider…er det ikkje desto viktigare at me lærer elevane korleis dei kan ferdast trygt i Internettjungelen, framfor å stenga ned tenester som dei likevel kan nytte seg av på datamaskina heime?