Category Archives: Politikk

Det hender at eg tek føre meg litt politikk og.

Kvar er satsinga?

Det hender av og til at gamle ting eg har kome over på nettet viser seg å verte dagsaktuelle igjen. Denne gongen var det eit foredrag av svensken Fredrik Härén på Kunnskapens dag i 2007. Under har eg lagt eit lite utsnitt av det som var mest aktuelt etter det eg kom over i dag. Heile føredraget kan du sjå meir av her;

Grunnen til at videoen ovanfor igjen vart hyperaktuell, er ein artikkel hjå Digi.no frå i dag, der dei kan fortelje at Huawei no er verdas tredje største aktør innan marknaden for mobil infrastruktur. Det siste året har dei nærast dobla marknadsandelen sin, og Härén trekte dei altså fram på føredraget sitt året før der igjen, altså i 2007.

No er eg sterk motstandar av å tru alt det ein les i media om dagen…dei har på ein måte sparka bein under seg sjølv tykkjer eg, men ein kan vel likevel settja ein tankekors om ein koblar det siste døgerets utvikling i Asia saman med det Härén snakker om, og ser på den ujamne satsinga på skule rundt om i Noregs mange kommunar.

I eit av verdas rikaste land burde ein kunne unngå åtferdsproblem i skulen…i alle fall når den sittjande regjeringa skryt av si satsing på skulen. Etter snart eit år som lærar veit eg ein ting; regjeringas ord er langt frå realiteten i skulen!

Skulen attende til «opne» landskap?

Digi.no har i dag ein artikkel som syner at nokre kommunar tør ta steget fullt ut og satse på åpen programvare. Dette tykkjer i alle fall eg at er flott. Kommunane vel OpenOffice framfor Microsoft Office. Såvidt eg kan forstå, vil operativsystema endå vera Microsoft XYZ. Men det er då eit steg i rett retning.

Ut i frå det som står, kan det synast som om motivasjonen for å velgje OpenOffice er grunna i det økonomiske. Eg vonar at dette ikkje er den einaste grunnen til at kommunane vel å gå over til dette, men ser sjølvsagt at dette er det fokuset som er letast å «selje» utad. At ein vil kome til å nytte seg av opne format, vert, er eg redd, litt for teknisk grunngjeving for at det skal vera ein god nok grunn. Men i mange tilhøve kan det nok vera det likevel.

Min fyrste kontorprogrampakke var Microsoft Works. Det kom på 7 gråe diskettar, og var himmelriket i samanlikning med Microsoft Wordpad. Eg lagra alle mine skuleoppgåver i Works (Microsoft) sitt eige format, wps. Dette var på ungdomsskulen. År seinare fann et att nokre diskettar eg hadde frå den tida, og eg skulle åpne opp dei filane som var på dei. Eg hadde då ein tjuvkopiert Microsoft Office 2000-versjon. Fint og flott var det, men støtte for wps-filer var det ikkje. Det kryptiske eg fekk opp sa meg ikkje mykje. Men her er vi med poenget. Når ikkje eingong same firma klarar å la seinare utgåvar av liknande programvare lese tidlegare tiders versjonar og filformat av di dei er proprietære (lukka), korleis skal ein då forvente at det skal kunne gå?

Såvidt eg har fått med meg, tillet i det minste siste versjon av Works å lagre i doc-format. Om ein kan lagre i docx-format, det siste formatvalet til Microsoft, ja det skal eg ikkje uttale meg om.

Og sidan me er inne på åpne format og fri programvare…her er eit forslag til ein betre PDF-lesar enn Adobe Acrobat; Foxit Reader!

Digitale lærarar som innovatørar?

Øystein Johannessen talar med store ord om integrering av IKT i styringsdokument og læreplanar som gjeld for skulen på ein skulekonferanse i Sverige. Det høyrest flott ut, og eg applauderer det alt eg kan! Men det er ekstremt langt i frå plan til praksis. Seinast i dag fekk eg (nok ein gong) erfara det.

Tidlegare har eg nemnd at eg har fått litt andre arbeidsoppgåver i skulekvardagen min, og no ser det ut som om eg kanskje er i ferd med å få eit oversyn av tilhøva.

Som einaste skule i Sandnes kommune, er arbeidsplassen min den einaste som har nettilgang via det trådlause nettet som hovudregel. Datarom finst ikkje på skulen. Kvardagen, det vil altså seie annankvar onsdag, med datatimar vert i stor grad nytta til å prøve å logge seg på nettet. Det går fort ein 15-20 minutt til nettopp slikt. Og det er berre med ei maskin.

Nå kan ein seie mykje om at kabla nettverk er betre enn trådlaust. Og ja…det er nok det. Men det betyr ikkje at trådlaust skal vere så til dei grader umogleg å ha med å gjera som det eg opplever. Men eg er ein tålmodig kar, og har bestemt meg for å gjere nett slik eg vert fortalt frå av dei høge herrar og fruer på kommunehuset.

Med 25 berbare datamaskinar som skal logga seg på nettverket samstundes, har det vore eit styr utan like å få gjort noko fornufteg i timane. I dag gjorde med det litt annleis. Medan størsteparten av elevane arbeidde med «vanleg» skule, tok eg ut ei gruppe på fem elevar slik at dei skulle kunne gjere produktivt digitalt.

Men kor lenge var Adam i Paradis? Av dei fem maskinane eg fann fram, var det to som fungerte. Det var rett og slett på «prøv-til-du-finn-ein-som-er-i-orden»-kjøret nok ein gong! Slik skal det ikkje vere. Det har også svenskane funne ut, og har snudd opp ned på heile hierearkiet.

Slik ting er no til dags, er det også heilt utenkjeleg for skular å ta i mot gamalt IKT-utstyr frå til dømes helseinstitusjonar slik som det vert gjort i Akershus. Ein ynskjer ein maskinpark som er så homogen som berre det. Helst skal alt ha eit flott HP-merke på seg.

Johannessen snakkar om innovatørar i skuleverket, men når arbeidstilhøva vert slik at det vert ein kamp å ta i bruk IKT i den daglege undervisninga, ja då trur eg sjølv den mest inspirerte innovatør vil sjå mørkt på det etter ei tid. Det kan nok vere nettopp slike frustrasjonar som gjer at fleire og fleire unge lærarar vel seg andre jaktmarker.

Tryggleik eller nytte?

I den seinare tid har eg fått gleda av å kjenne kvardagen som IKT-ansvarleg i det norske skuleverket på kroppen. Det har vore ein augeopnar for å sei det mildt. Spenn setebeltet fast, og gjer deg klar for ei vill ferd i oppsummeringloopen…

No er det sjølvsagt ikkje slik at det er likt over alt, men dette er mine erfaringar i ei komprimert form. Min arbeidsgjevar har som mange andre kommunar i Noregs land ei sentral løysing når det gjeld IKT, og dette er i teorien ein god idé…hadde han berre fungert i praksis.

Fyrst ein liten analogi. Telefonar kjem i mange ulike farger, utformingar og størrelsar. Men dei av oss som hugsar då Brå brakk staven, kan også hugse ein god gammal travar av ein telefon, telefoniens svar på Massey Fergusson’s Gråtass: Elektrisk Bureau sin ’67-modell!

Dei såg heilt like ut. Det var ikkje noko tvil om at den gråe dingsen var ein telefon. Det var noko alle visste. Alle så kliss like ut. Etterkvart kom det nye modellar, og det som var hot couture ei stund på slutten av 80/begynnelsen av 90-talet var: telefon med trykkeknappar. Ein kunne slå eit nummer på berre nokre sekund. Ikkje mer venting på at talskiva skal vende attende til utgangspunktet.

Vi er no runda 2000-talet, og kan igjen sjå det same. Mobiltelefonane endrar seg bortimot frå dag til dag. På slutten av 90-talet var det ikke tvil om når ein person gjekk med ein «diger» plastdings i handa og prata med seg sjølv, ja så var det ein mobiltelefon. No til dags kan det rett som det er hende at du ser ein person som stressar att og fram i gata og snakkar med seg sjølv. Ved første augneblinken kan det sjå ut som ein lettare sinsforvirra person, men så snur han seg rundt, og du fer auge på det vesle bluetooth-hovudsettet han har på det motsette øyret.

Sjølve trykkjemåten er og i ferd med å endre seg til det ugjenkjennelege. Frå å ha ein velkjend utsjånad med 12 tastar, kan ein no fritt lage sin eigen utsjånad på telefonane. Dashboard vert det kalla på godt norsk. Direkte omsett vert det instrumentbord. Ein går altså rundt med noko i lomma som høyrest ut som noko ein finn på eit sjukehus, og treng årevis med utdanning for å handtera. Og ingen av desse instrumentborda er like!

Her kjem vi til sakas kjerne. Mantraet til alle IKT-gudar rundt omkring i stat/kommune/private verksemder har i lang tid vore at ein må ha lik utsjånad så folk kan kjenne seg att. Ein grunngjev altså det med at ein må ha likt utsjåande instumentbord med brukarane sine «krav» til gjenkjenning. Eg meiner at dette er ei heilt feil framstilling av realitetane. Kor mange handtverkarar går rundt med identiske verktykassar? Er det nokon som på alvor meiner at alle Stortingsrepresentantar har skrivepulten sin akkurat likt med tanke på plassering av telefon, blyant, kaffekopp og partiflagg? No har ikkje eg vore i ein fiskebåt i heile mitt liv, men eg vågar like fullt den påstanden at det ikkje finst ein einaste yrkesfiskebåt der ein har nett dei same løysningane!

Likevel klarar ein å gjere det arbeidet ein skal om ein må bytte verktykasse/skrivepult eller sjark!

Psykedelisk draum...?Difor er eg soleklar på det at når eit verktykassa (Les: datamaskina) du skal nytte til å finne informasjon i skuledagen din, vert låst så til dei grader fast at ein ikkje kan flytte verktya rundt eller langt mindre leggje til nye verkty, ja då kan ein like gjerne nytte verktykassa (Les: fortsatt datamaskina ja…) som støtte på golvet til den alt for lealause skrivepulten.

I skuleverket er mantraet gjerne det at folk er ulike! Det har ikkje IKT-seksjonane rundt omkring i dei best bortgøymde kontora i Noregs land fått med seg endå. Eg har hatt elevar som kun kan lese på ein spesiell type gult papir. Eg veit om elevar som er svaksynte. Me har alle ulike krav til eit verkty! Like fullt er det ein vert servert den evinnelege  blå/grøne skjermen utan at ein kan gjere noko frå eller til med han. Kunnskapsløftet har krav om digital kompetanse i alle fag. Diverre ser det ikkje ut til at ein grunnleggjande digital kompetanse på tilsyn med verktyet, kanskje betre kjend som vedlikehald, er noko ein vil sløse bort tid på å spreie i samfunnet. Forstå det den som kan…

Automobil

Eg kan merke at mykje av bloggeviljen gjekk i do saman med min kjære iPhone. I dag kom likevel litt av gnista attende, då eg kunne lese om ein ny type mobil. Ein automobil!

Eit svensk selskap, Vehiconomics, tek opp arva etter Volvo og Saab. Dei har ikkje trua på digre bilar i bybilete og lanserer i morgen ein ny (gamal) versjon av eit mobilt transportmiddel.

Vidunderet ser slik ut. Har tre hjul, går på straum, ethanol eller tilsvarande. Maks hastigheit er frå 40 til 90 km/t, noko som skulle passa den jamne køpendlar godt.

Til ein pris av 39.000 NOK, vel og merke før Staten har lagt til sine avgifter, er dette slettes ikkje ei dårleg investering for nokon trur eg.

Bård Vegard skiftar fokus…

Tidlegare denne månaden kommenterte eg utdanningsminister Solhjell sitt fokus når det kom til dei skulebloggane han presenterte i sin eigen blogg.

I kveld viste det seg at kommentaren har hatt noko for seg. Kjempeflott. Seks månadar ute i mi lærargjerning, og eg har makta å få sjefen sjølv i tale skrift. Heretter kan det berre gå ein veg…nemleg omtrent som børsindeksen dei same siste månadane.

Men huttetu så kjekt det føltes å få tilbakemelding på det ein skriv! Når det er sagt, treng du sjølvsagt ikkje vere utdanningsminister for å kommentere ting som dukkar opp her. Det er fritt fram for alle!

Statistikken er har laga meg er no oppdatert med dei siste bloggane. Godt å sjå ei auke hjå dei blå og!

Bård Vegards skulefokus?

Utdanningsdepartementet med Bård Vegard Solhjell i spissen satsar på skule. I alle fall er det det rykta seier. Med sjukelister lange som ein skuletrøyt tiandeklassings siste skuledag før sumarferien, underskot som relativt sett dankar ut det verste Island har sett og generell mangel på tilsette til å fylla opp dei manglande postane som burde vore på plass i ein ufatteleg hektisk skulekvardag kan denne satsinga synast som eit spel for galleriet.

Men ein ting skal Solhjell ha. Han er flink til å nyttegjera seg av moderande uttrykksformer. Han bloggar. Og det er han flink til. Det siste prosjektet i rekkja hans om dagen er å presentera nokre av dei bloggane han kjenner til som finst ute i bloggosfæren. Slikt er prisverdig. Lærarar som vert presentert på bloggen til utdanningsministeren tykkjer utan tvil at det er stas.

Og kan hende det var nettopp difor eg tok på meg dei kritiske brillene og gjekk over dei bloggane han har presentert så langt. Beint fram rein avundsjuke? Men for all del…mange av dei bloggane han trekk fram er jo eg sjølv fast lesar av, og dei er innhaldsrike. Det eg kanskje saknar er noko frå barneskulen. Ein rask gjennomgang gav meg følgjande statistikk:

[Oppdatert statistikk: 16.02.09 i høve til Bård Vegard Solhjell sine bloggpostar.]

Oppmodinga ligg altså framføre deg Bård Vegard…hansken er kasta! Finst det verkeleg ingen barneskulebloggarar der ute? Eller kan hende er dei for opptekne med å driva undervisning?

Jobbane finst!

I dag kan mellom anna E24 og Aftenbladet melde om at det likevel finst fleire ledige stillingar i det offentlege. Trass i krisetider finst det altså likevel arbeid å få.

Det er ikkje lenger enn snaue 14 dagar sidan eg blogga om dette problemet;

I skulane trengst det lærarar, og som eg tidlegare har nemnd har nok mange utdanna forsvunne over i privat sektor. Difor er det litt skremande at det er så mange ledige jobbar. Når ein ikkje får ein einaste søkjar til ei fast stilling som lærar er eg redd det kan tyde på at mange som kanskje har ei lærarutdanning heller sit på gjerdet framfor å gå attende i læraryrket


Lærdom frå allmennlærarutdanninga?

I løpet av mine fire år som lærarstudent ved Høgskulen i Volda, er eg ganske sikker på at med ikkje ei einaste gong var innom det å settje opp ein årsplan i eit fag.

Som nyutdanna kjem du til ferdig oppsett, i alle fall om du startar arbeid i august rett etter somarferien slik eg gjorde. Du skal då i året som kjem gjønomføra dei årsplanane som er sett opp året før. I samband med dette har eg nokre spørsmål eg vil slenga ut:

  1. Kvar lærar ein å sette opp ein årsplan i løpet av den fireårsperioda ein er i utdanning? I kvart einskild fag? I pedagogikk?
  2. Korleis skal ein god årsplan sjå ut?

Dette er to ting eg har vorte ganske nysgjerrig på etter at eg meir enn ein gong har kjend på kjensla av: kva er det eg held på med? Oppmodinga går difor ut til lærarar over heile landet (og utlandet):

Kom med tips i kommentarfeltet, gjerne ei lenkje, til eit eksempel på ein årsplan du tykkjer er godt laga!