Ein fantastisk tankevekkjande video om den moderne skuleeleven:
Category Archives: IKT
Denne kategorien innheld, som namnet kanskje fortel, ting som tek føre seg IKT-spørsmål.
Skulen i det 21 århundre
I dag ynskjer eg å sette søkelyset på to interessante saker eg fann på nettet, etter å ha skumma gjennom RSS-kjeldene mine då eg kom heim.
Det fyrste er ein video:
Dernest tykkjer eg at du skal lesa gjennom bloggposten på acreelman.blogspot.com. Han omhandlar skulens omfavning av nye, digitale verkty.
Ikkje berre er det ein interessant bloggpost i seg sjølv. Han kapra i tillegg merksemda mi på grunn av ein diskusjon me hadde på teamet i dag. Spørsmålet ser du i skjemaet under, og eg set veldig pris på om du tek deg bryet med å dela di meining omkring temaet.
21st century teacher
It’s Learning…eller gjør de det?
It’s Learning er ein av dei mest suksessfulle LMS’ar (Learning Management System) me har å nyttegjere oss av her i Noreg. Saman med ClassFronter er dei leiande innan dette feltet, med PedIT såvidt haltande etter.
Eg har lenge sagt at It’s Learning ikkje er ein LMS som er påtenkt grunnskulen i Norge. Til nød kan ein nytte det i ungdomsskulen. Dette er eg ikkje aleine om å meine heller.
Fram mot It’s Learnings oppdatering den 26.08 hadde eg store håp. Eg såg for meg nytt og forbetra design, dra og slepp-funksjonalitet, slutten på bruken av frames og mykje meir. Nedturen var difor stor då eg oppdaga at lite nytt hadde hendt. Det kom litt nytt her og der, dog intenting revolusjonerande, men dei gamle irritasjonsmomenta var der endå.
Her om dagen gjorde eg eit forsøk på å laga ei “side”. Denne laga eg som ein mal, for å kunne kopiere og nytte om att. Resultatet vart to kliss like kopiar i filtreet, ein kopi i “mitt bibliotek”, og null rettigheiter til å redigere ei einaste ei av dei sidene eg hadde laga. Jf. film under;
Det plagar meg at slikt dukkar opp heile tida. Kan ein ikkje fokusera på å fiksa feil som folk irriterer seg over, framfor å laga nye funksjonar som viser seg å heller ikkje fungere? Eg tipsar på Twitter, vert henvist til http://itslearning.accept-ideas.com/ som viser seg å heller ikkje fungere. Dette nemner eg nok ein gong på Twitter, får svar, men utan at det hjelp.
Ja. Eg er frustrert. Når eit selskap som tek nye marknader i utlandet og tilsynelatande håvar inn millionar frå stakkarslege kommunar og barneskular rundt om i Noregs land, ikkje ser ut til å høyra på brukarane, då vert eg mest irritert. Skal det verkeleg vera mogleg å selge seg inn i ein marknad på eit behov som for mange ikkje er der, og så gje blanke i det når det vert stilt krav til produktet?
På toppen av det heile gjeng eg på kurs og ser kurshaldarar mislukkast i å utføre oppgåver dei garanterer skal fungere, men som eg hardnakka påstår at ikkje gjer det.
Runde 2 (minst) av Facebook i skulen
I dag lenka Eva Bratvold til ein artikkel frå NRK Rogaland som omtalar det tilsynelatande evigvarande diskusjonstemaet i norske media; Facebook i skulen. Eg lova henne eit svar på dette då eg sat på bussen i dag, men av di eg sa at det var eit par “men” omkring spørsmålet under, kjem svaret i form av ein bloggpost som det diverre har vorte alt for lite av i det siste.
Spørsmålet som vert stilt er altså dette; bør elevar og lærarar vera vener på facebook. (Facebook vert forøvrig her skrive med liten f, slik det er gjort frå NRK Rogaland si side.)
For dei med noko over normal husk, er gjerne ikkje ein diskusjon som denne noko nytt. I så måte er det rart at NRK Rogaland vel å lage dette til ei nyhende.
Sist det gnistra omkring Facebook i skulen var vinklinga ei litt annan. Då hadde media fått snusen i at ein lærar vært mobba på nettopp Facebook.
Eg nemnde då i ein noko ironisk kommentar, at skulen i Drammen gjerne kunne gjere som andre skular, å stenge tilgangen til heile Facebook. No ser vi heldigvis ut til å ha kome forbi dette stadiumet, og lite gler meg meir. For ser vi nok eit halvår attende, vil VG Nett ha det til at den dåverande kunnskapsministaren gjekk inn for å straffa elevar som nytta for mykje tid på Facebook i løpet av skuledagen.
Heldigvis var den gode Solhjell såpass i stand til å nyttegjera seg av digitale media, at han allereie i løpet av dagen hadde posta eit godt tilsvar til det som stod i avisa.
Om lærarar skal vere vener med sine elevar på Facebook, er eit spørsmål ein sjølvsagd kan diskutera i eit halvårs tid eller lenger, for så å koma fram til at det gjerne ikkje er så galt som dei største skeptikarane gjerne skulle tru.
Her er min umiddelbare reaksjon.
Ja! Lærarar og elevar kan sjølvsagd vere “vener” der. Dette er det minst to grunnar til, men eg nøyer meg med å skildre nettopp desse for no.
For det fyrste er det å bli ven på Facebook ei noko missvisande uttrykk. Det er nettopp Facebook som har valt å kalla det å kople seg til ein bekjent på ein virtuell måte som “ven”. Det funkar som konsept, og er sågar vorte eit verb i det engelske språket, på linje med det “å google”. Dette er altså noko ein kan takke Mark Zuckerberg for. Om ikkje lenge til, dukkar det opp ein film om nettopp Facebook. Det blir då spanande å sjå om ein kan finne ut noko meir om bruken av ordet “ven” på Facebook. For alt eg veit kan den gode Mark ha hatt lite vener då han gjekk på Harvard, og funne ut at dette gjerne kunne vere ein grei måte å skaffa seg nokre på. Som sagt…det vert spanande å sjå.
Grunn nummer to til at eg kjenner at det vert litt mykje oppstuss rundt heile greia, er at det finns noko som heiter privacy settings. For mange, gjerne dei med liten eller ingen digital kompetanse, er dette eit ukjend fenomen. Men det eksisterer altså.
Privacy settings er ei flott oppfinning av Zuckerberg. Denne funksjonen gjer det faktisk mogleg (og no kan du gjerne halde deg fast) å filtrere informasjonen du fyller internettet med. Du kan lage lister der folk på dei ulike listene har tilgang til ulik informasjon.
På den måten kan altså dine kjære elevar verte skåna for det fæle verkelege livet du som lærar heilt sikkert lev, når du ikkje står bak framom tavla i klasserommet.
Så kan ein sjølvsagd spørje seg om ein ein verkeleg ven når ein filtrerer det ein deler med venene sine?
Når alt er sagd, så er det likevel ein regel eg sjølv har. Eg tek aldri initiativet til å verte “ven” med elevar. Det er ein regel eg har definert for meg sjølv som eg føler kan vere ein god leveregel. Skulle ein elev få lyst til å leggje meg til som “ven”, har eg vanskeleg for å sjå det som noko anna enn ei positiv handlig. Å kappe handa av han eller ho, med å nekte å godkjenne førespurnaden i det eleven strekk ut handa, trur eg gjerne skadar eleven meir enn om ein skulle godta han og legge han til i si elevar-liste.
Og med dette vonar eg du har fått svar Eva?
PS…og no har eg ikkje ein gong teke tak i Liv Marie Schou og andre si flotte bruk av Facebook i undervisninga.
PS II…sjå også Jonny Eriksens skriveri om nett samme sak
Musikkisum(ar)
Eg vil anta at det ikkje berre er på min arbeidsstad ein har hyllemeter på hyllemeter med CD’ar til bruk på CD-spelarar i klasseroma. (For ikkje å snakke om kassettar?)
Til hausten kan det sjå ut som om det dukkar opp digitale tavler i klasseromet mitt. Det gjer at ein får moglegheiten til å spela av musikk frå ei datamaskin. Optimalt sett skulle ein kanskje hatt ein Spotifykonto i kvart eit klasserom, men for det fyrste er eg ikkje sikker på om dette fell inn under KOPINOR-avtalen, og for det andre så er det nok ein del musikkmateriale rundt om i skulenoreg ein ikkje finn på Spotify i det heile.
Difor har eg så smått starta å fundera på korleis ein kan gjera all denne musikken tilgjengeleg digitalt…i alle skulens klasserom. Rippinga av CD’ane er den minste saka, men distribusjonen rundt om i klasseroma er utfordringa.
Skal ein laga eit iTunes-bibliotek? Er det beste kan hende å la dei rippa filene ligge på ein delt disk i alfabetisk sorterte mapper? Korleis kan ein gjera dette biblioteket tilgjengeleg på tvers av to ulike nettverk…det ein har i klasserommet, og det ein har på kontoret? (Det er jo greit i høve til planlegging.) Korleis kan ein sørgje for å utruste alle mine kollegaer slik at dei sjølve kan finna fram til/i musikken?
Dette er ting som vil kverne litt rundt i hovudet i sumar. Tips og innspel kan gjerne kome i kommentarfeltet under. Kan hende har nokon allereie gjort denne jobben ein annan stad i landet? I så fall er eg særs interesssert i
Opphavsrett på nett, rett og slett
Eigentleg hadde eg tenkt å skriva litt om ungdom, chattespråk og digitalhistorie inspirert av Liv Marie Schou. Men etter ei interessant hending i dag vert det i steden fokus på eit anna område som er vel så interessant. Bruk av bilete og opphavsrett.
Ein tur innom datarommet på skulen i dag gjorde at eg sette i gang litt funderingar omkring det med opphavsrett på nett. Ein har inntrykk av at born/ungdom no til dags “er så gode på data“. Sjølvsagt er det ikkje tvil om at dei fleste nok er i stand til å kommunisera med vener med hjelp av data. Dei fleste er nok også i stand til å lasta ned musikk, bilete og video…lovleg og ulovleg.
I dag fekk eg ikkje berre eit ekspemel på at det, trass i ein skinndigital kompetanse, nok er ein god veg å gå endå. Eg stilte spørsmålet “har du lov å nytta dei bileta” til ein elev som var i gang med å laga ein presentasjon av ein av sine favorittartistar. Ryggmargsrefleksen til eleven vart med eitt aktivert, og eit soleklart ja, vart presentert for meg.
Ok. Her var det ikkje anna enn å omformulere seg. Eleven trudde tydelegvis at eg stilte spørsmål omkring innhaldet på bileta. Eit forsøk til vart gjort. Same reaksjon. Då eg for tredje gong forsøkte å hinta til eleven om han hadde lov å nytta bileta, fekk eg seks par auge mot meg…som om eg skulle vere ein pensjonist. Nokre bortgøymde glis av denne forvirra tullebukken av ein lærar var og å spora. Djupt pust.
Så moralpreika. Sjølv om bilete ein finn på internett er lette å kopiera inn i ein lysbiletepresentasjon, er det ikkje sjølvsagt at ein har anledning til å nytta seg av desse. Vil eleven finne på å ta med seg varer i ein butikk utan å betala for dei? Nei, sjølvsagt ikkje. Forsøker vidare å forklara at det at bileta er tilgjengelig på nettet ikkje automatisk tyder at ein kan nytta desse som ein vil. Og så kjem gullkornet; “det finst noko som heiter opphavsrett og lisensar.”
Nye himlande blikk. Men denne gongen hakket meir spørjande. Eg tek sjansen og køyrer på. “Sjå her”, seier eg og vrenger opp det eg har av memoriserte nettstadar for søk på lovlege bilete. Eg viser dei litt. Let dei prøva litt sjølv.
Elevane (5.trinn) ser ut til å skjøna no. Dei oppfattar omsider at eg har eit poeng i innblandinga mi. At eg, tru det eller ei, kan noko om det eg snakkar om. Ein elev seier vel det dei fleste blandt dei tenkjer.
Eg visste ikkje at det var noko som dette. Trudde ein berre kunne bruka det som ligg på Google.
Vel. Her er det Google sjølve seier om bruk av bilete, og som står under alle bilete ein får opp når ein søkjer etter med søkemotoren Google (for bileta ligg sjølvsagt ikkje på Google);
Image may be subject to copyright.
Ikkje den mest finleste setninga på verdsveven vil eg tru. Men tru meg. Det står der! Meir om dette frå Google sjølv, kan ein lese her.
Creative Commons er ein verdsomspennande organisasjon som gjer ein flott jobb for å laga ulike lisensar for at ein nettopp skal kunne vite kva ein kan nyttegjere seg av frå internett. Dei har laga seks ulike lisensar, og Gisle Hannemyr har omsett ein flott gjennomgang av kva det vil seie at noko er underlagt det som heiter Åndsverklova.
Dermed…neste gong du treng eit bilete til ein illustrasjon. Ver sikker på at du har anledning til å nytta det!
Minitest av digital historiekompetanse
Samskriving i barneskulen
I dag gjorde eg eit stunt. Tenesta typewith.me, ei klone av det Etherpad (som no er ein del av Google Docs), gjer det mogleg for fleire personar å delta i produksjonen av eit dokument samstundes. Personleg tykkjer eg dette er ei heilt fantastisk utvikling.
2. klassa eg er i har ikkje vore borti noko liknande tidlegare, og eg var naturlegvis litt skeptisk til korleis det skulle gå. Det gjekk føre seg på den måten at eg oppretta seks ulike dokument. Eit til kvar gruppe. Desse vart så lenkja opp i eit notat i It’s Learning. Dette gjorde at elevane kunne logge seg på sin konto på It’s Learning, velgje norskfaget og derifrå velgje dokumentet med sitt gruppenummer. Dette fiksa alle veldig greit.
Dokumenta hadde same oppstartstekst. Denne hadde eg lagd inn til dei. Oppgåva var ganske enkelt å skriva inn så mange vår-ord dei kunne. At dette gjekk smertefritt er å ta hardt i. Det gjekk ikkje lange stunda før skuldnadane flagra veggimellom om at XX hadde sletta det YY nettopp hadde skrive. Det er jo ein interessant observasjon å vera vitne til, for korleis YY kunne vera sikker på at det var XX som hadde sletta orda når dei var fysisk adskilde i ulike rom? Finurleg, og ganske morosamt.
Konklusjonen er altså at etter 15 minutt hadde dei små erfart at ein ikkje burde ta bort særs mykje av teksten, og om dei skulle gjere det, så burde det berre vere teksten som hadde sin eigen farge. For nokre ein hard lærepenge, men eg trur det gjorde godt.
Etter friminuttet hadde eg laga nye oppgåver til dei same gruppene. Denne gongen var det historieoppgåve. Elevane skulle skrive kvar sin setning. Det var fantastisk moro å sjå sjølvsensuren på stor bokstav og punktum! “Teiknet” på at det var nestemann sin tur, var jo sjølvsagt eit punktum.
Etter å ha teke opp kva erfaringar dei hadde gjort i førre time, var det heller ikkje nokon som klaga over at teksten forsvann. Det var også fantastisk å sjå den disiplinen elevane hadde i høve til når dei skulle skriva.
Alt i alt var dette noko av det mest suksessfulle eg har vore ute for i år. Læringskurva til elevane såg ut til å skyta rett til vérs høgare enn kva oskesky som helst. Då er det kjekt å vere både elev og lærer.
Innhaldsfilter på Youtube
Youtube har no lage ein funksjon der ein kan gjera videoar, med innhald og språk som Youtube definerer som upassande eller usømmeleg, utilgjengeleg i nettlesaren. Har ein registrert seg med ein Youtube-konto, kan ein også låsa dette filteret med eit passord.
Låsinga gjeld berre i den nettlesaren du er i når du aktiverer filteret. Det tyder altså at om til dømes foreldre nyttar Internet Explorer, så kan poden berre lasta ned og installera Google Chrome, Opera, Mozilla Firefox, Safari eller ein annan av dei mange nettlesarane som er der ute for å koma rundt sperra.
Utan at eg har testa det, så er det gjerne heller ikkje heilt utenkjeleg at dersom ein slettar nettlesarens coockies så vil og filteret opphøyra.
Barnevakten.no (kvifor ikkje nynorsk url og?) har ein artikkel med meir informasjon. Det beste tipset dei kjem med der, er dette:
Det viktigste er å ha et filter i hodet. – Laila Eidsheim