Etter å ha fått “vi må slutte å telle pc’er” store delar av den siste veka, endte eg opp med å forfatta denne e-posten til Paul Chaffey, mannen som stod bak evalueringa der sitatet ovanfor er henta frå.
Hei Paul.
Det er med stor interesse jeg merker meg Abelias siste evaluering av IKT i skolen. Som ferdigutdannet allmennlærer fra Høgskulen i Volda i vår med blandt annet 60 studiepoeng “IKT i Læring” er dette ett tema som i stor grad opptar meg.
For tiden jobber jeg som kontaklærer på 5. trinn i Sandnes kommune. Her har jeg 26 poder som skal ha sin dose digital kompetanse før de drar videre ut i verden og til nærmeste ungdomsskole.
Mine 26 elever har fått tildelt 2 timer “data” annenhver uke. Det er ca. 35 bærbare datamaskiner tilgjengelig for mellomtrinnet. (Jeg har riktignok ikke talt nøyaktig, for som dere sier…vi bør jo slutte med det. Jf. http://www.abelia.no/article1063.html) Disse maskinene skal altså brukes av 5-7 trinn der hvert trinn har to parallellklasser. Det sier seg selv at det ikke blir mange minuttene med data som verktøy for hver elev i løpet av uken om alle skal ha den litt hver.
Min klasses to datatimer går MYE med til å reparere maskinene. Bakgrunnen for dette er ett rigid sikkerhetssystem i Sandnes kommune der alle maskiner må autentiseres på det trådløse nettverket før de i det hele tatt kan logge inn på maskinen og komme på det lokale nettverket.
Kommunen har selv målt de trådløse forholdene i klasserommet og kommet til at det ikke er tilstrekkelige forhold der for å holde 26 bærbare på Internett samtidig. Halvparten er anbefalt. De har tilbudt en løsning på dette…
Løsningen er å gå til innkjøp av minst en trådløs router til av en type som er spesiellt utvalgt av dem. Denne koster mye penger. Skolen jeg begynte å jobbe på i august er av en eller annen uforståelig grunn i solid underskudd i inneværende skoleår. Det sier seg selv at det da ikke ser lyst ut med tanke på å få orden på IKT-problemene.
Med godt over gjennomsnittelig interesse for IKT generelt, men også for IKT i bruk i utdanningen ser jeg klare løsninger for dette som jeg har havnet oppi. Problemet er at jeg “bare” er en vanlig lærer, og at IKT’en skal styres fra administrasjonen på kommunehuset.
Da jeg var i praksis under min lærerutdannelse satte jeg opp bærbare datamaskiner til en hel ungdomsskole. Disse hadde fulle privilegier. Jeg kan ikke se noen grunn til at de ikke skulle ha det. Vi var heller ikke “velsignet” med maktkåte IT-folk i noen kommune som styrte over oss, men kunne reparere verktøyene selv.
Dersom noe gikk galt med maskinene kunne jeg gjenopprette dem på under 3 minutter ved å putte i en cd. Nå bruker jeg MINST 10 minutt på å finne ut hva som feiler maskinene vi har på bruket.
Jeg har opprettet Gmail-kontoer til mine 26-elever. Disse brukes VELDIG aktivt i skolearbeidet fra min side. Dessverre blir bruken på skolen begrenset på grunn av de tidligere nevnte problemene. Men for å sitere en elev:
“det e konge me gmail.”
Å ha dokumentene som elevene skriver i “clouden” gjør at de også har tilgang til dem hjemmefra. Det gjør at jeg kan rette tekster med verdens største smidighet, og gi tilbakemelding til elevene så og si i realtime.
MEN de drømmer jeg eventuelt måtte ha om å bruke dette mer aktivt i skolehverdagen blir altså stoppet av to ting;
1. For lite maskiner.
2. ALT for rigid IKT-politikk fra skoleieren.Å håpe på at det skal komme noe bedring ut av eventuelle Stortingsmeldinger synes for meg lite realistisk. Jeg har ikke tid til å vente på at byråkratiet skal “gjøre sitt”. IKT-industrien venter heller ikke på det, men viktigst av alt: elevene har ikke tid til å vente på det!
I en artikkel [1] som omtaler det faktum at 20% av lærerne som uteksamineres i Skottland ikke finner seg jobb i skolen, er det nok flere grunner til nettopp dette. Men som Anthony Finn sier i den samme artikkelen:
“We are currently producing some of the most talented teachers we have seen in Scotland and it is important they get the opportunity to put their skills into practice and to contribute new ideas to the development of the profession.”
Det synes i Norge som at vi holder på med noe av det samme. Jeg føler i alle fall mer og mer på det at jeg kjemper mer mot systemet for å få til god læring enn jeg finner det forsvarlig og ønskelig. Og det er bare etter noen få måneder i yrket. Men jeg brenner allerede for yrket og ville syntes det var trist å måtte gi seg på grunn av inngrodd og bakstreversk lokalpolitikk.
Mine to tips for bedre (digital) læring i den Norske skolen;
– Opp med (kutt ut) de rigide sikkerhetssystemene
– Ned med elevtallet i klassenemvh
Torger Åge Sinnes
www.dalstroka-innafor.net[1] http://news.bbc.co.uk/1/hi/scotland/7775973.stm
Se forøvrig også: http://www.dalstroka-innafor.net/2008/11/27/porno-i-skulen/ og http://www.dalstroka-innafor.net/2008/12/10/kalla-at-broderfolket/
Før du les vidare, vil eg for å unngå eventuelle feiltolkingar av denne bloggposten seie at eg ikkje har nokon som helst sympati med personar som utfører ei handling der mord, vold eller overgrep mot barn er resultatet. Eg har heller ikkje noko som helst til overs for pornoindustrien!
I same gate er vel hendinga då ein elev fekk lesa i ei bok, eit leksikon. Leksikonet var ikkje av den kjedelege typen, men meir spenstig og tenkt for nettopp born. Det var rikt illustrert. Ungen bladde om på neste side, og det fyrste som møtte auga hans var eit bilete ikkje så ulikt denne Yoga-reklamen til høgre. Reaksjonen hans var eit høgt og tydeleg “Æsj!”. Han la deretter handa over biletet for at han skulle kunne klara å lesa det andre som stod på sidene.
Youtube og Facebook er to døme på farsottar som har spreia seg voldsomt på Internett i den seinare tid. Det som diverre ser ut til å vera skulane sin reaksjon på dette, er å sperra sidene for borna når dei er på skulen og nyttar seg av skulen si nettilkopling. Men kva med tida dei er på når dei ikkje er på skulen? 
dei ulike partane i skulen. På sine eigne sider skriv dei følgjande;
