Monthly Archives: July 2010

Feilparkering i dalstroka innafor

Eg vakna opp av ein merkelig lyd i dag. Det var noko som rasla, eller skrapte utanfor vindauget. Ei slags knitring. Eg stod opp og kikka ut, og på parkeringsplassen utanfor Brekkebua kunne eg sjå ein bil som låg på hovudet.

Slikt er jo ikkje daglegdags, så eg måtte gni meg godt i auga for å vere sikker på at faktisk såg det eg såg. Men jo. Det låg endå ein bil parkert på hovudet utanfor kiosken.

Ein blir litt stressa i slike situasjonar. Det dukka fort opp eit par personar, og innan eg hadde kledd på meg og kome ned vegen, hadde ein allereie fått klarlagd at det ikkje var fysiske skadar på den eine personen som var i bilen, samt at det hadde vorte ringt etter både politi, ambulanse og redningsbil.

Bilen har kome opp på rekkverket og vippa inn på parkeringsplassen. Det var ikkje stor fart då hendinga skjedde, og det var berre denne ein bilen som var innblanda i ulukka.

Når ulukka først var ute, var det vel neppe ein betre plass, eller tid på dagen, å havarera bilen. Ein parkeringsplass er fin og flat å krasja på, og heldigvis var han på denne tida av døgnet ikkje full av bilar slik det nok kunne ha vore eit par timar seinare på dagen.

Sjåføren var yrkesjåfør, og bilen var hans arbeidsbil, så eg vonar at det ordnar seg for han på best mogleg måte. Det var nok gjenkjenneleg med raksjonen hans då eg kom ned. Det som uroa den ulukksalige sjåføren var jo nettopp arbeidssituasjonen. Det er merkelig med det…at slikt er det fyrste som dukkar opp i hovudet på ein etter å ha forulukka på den måten.

That’s “hesjing” to all you ozzies

Today I had a very pleasent short visit. Every summer holiday for the last 29 years I’ve been busy cutting grass, raking it togheter and either drying it flat on the ground, or ,if the weather’s of the wet kind, putting it up on a hesje.

Every years there are numerous cars/motorhomes that stop beside the road to take the manadatory photos of this traditional way of making hay. What was different with the one that stopped today was that after shooting the pictures, he crossed the road and came over to ask some questions.

This has really just happened once before…a couple of years ago an American professor came up to me. He was visiting Agder University, and a colleague had braught him with to have a look around. The professor was amazed by the labour intensive work.

Todays visitor was driving a german registered motorhome. As he was aproaching, I was silently repeating what I had learned during my 4,5 years of german in school. “An, auf, hinter, im, neben, über, unter, vor, zwischen.” Man was I glad to hear the words “do you speak english?”

As it turned out the man was on a 8 week trip in Norway with his german wife. He was curious about the whole process of the “hesjing”. How long did it take from we cut the grass untill we put it up on the strings, how much hay did we get out of it?…

I noticed the good english the man was speaking, and had to ask if he by any chance was british. “I’m Australian” the man said. I am truly sorry! Mistaking an Australian accent for a British one. My only appology is that I am a bit rusty.

But that is what I love about the Ozzy’s. It seemes to be part of their nature…wherever you meet them, they seem to have known you their whole life! Bottom line…I need to go back to Australia!

Verdsøkonomi og slikt

I vår var eg mest i streik. Til alt hell var ikkje arbeidsplassen min viktig nok til at me vart tekne ut i streik, men det var ei spanande tid.

Streiken fekk meg til å fundere over noko eg har grubla litt på tidlegare.

Tingen er at ein år etter år etter år etter år endar opp i ein heftig debatt der ein kranglar om å få høgare løn for arbeidet sitt. Lærarar har tapt på fleire område. Den sosiale statusen har også tapt seg i høve til tidlegare tider.

For ikkje så lenge sidan skreiv eg nokre ord på Twitter om at ingen burde tene meir enn 500.000,-. Håkon Kalbakk var ikkje heilt sikker på om eg var seriøs, men eg kan forsikra om at det var eg.

I den siste tida har det vore store oppslag i media etter at Liv Løberg vart teke i å forfalska vitnemåla sine. Sjukehusoppslaga har heller ikkje lete vente på seg etter skandalen i Bodø. Siste nytt i frå den kanten er at sjukehusdirektør Eivind Solheim no har trekt seg frå stillinga. Grunngjevinga eg høyrde på radioen i dag var at han “følte” han ikkje lenger hadde den tilliten ein må ha for å gjera ein god jobb i ei slik stilling.

At ikkje kjenslene har slått inn tidlegare er merkverdig. Moralen burde etter mine omgrep ha varsla høglytt då løna runda 1.000.000,-. For kor mykje løn treng ein eigentleg? Her er ein liten video om kva som motiverer oss:

Men pengar er nå ein gong den måten vi måler vår suksess på her i den flotte vestlege verda. Vi måler suksessen etter kor mange ting vi kan kjøpa. Og ting er nettopp det som ligg bak det heile. Av verdas 100 største økonomiar, er 51 kommersielle selskap som sel…ja, nettopp. Ting!

Som det vert sagt i videoen, så står me midt oppe i eit system i krise. Når ein er i, eller kjem til å havna i ei krise, har ein to val. Ein kan antan kjøra på i same sporet og håpa at det ordnar seg. Ein risikerer sjølvsagt eit ukontrolert utfall der ein ikkje har moglegheit til å sjå føre seg alle dei konsekvensane som kjem til å dukke opp. Det andre alternativet er å ta grep. Tunge grep. Grep som kjem til å svi. Fordelen er at ein er klar over kva ein må gjere. Ein kan kontrollera det. I motsett fall må ein berre følgje med straumen, og då er det sjeldant godt å vita kvar ein kjem til å ende opp.

NATO herjar fælt i Afghanistan om dagen. Det er eit aldeles upåklagelig flott mål dei vestlege landa har om å demokratisera Afghanistan. Tidlegare har og vestlege land vore ute på friarferd til utlandet. Då var “demokratiet” kristendom, og dei fredsbevarande styrkene vart kalla “korstog”.

New York Times hadde for ein liten månads tid sidan ein artikkel om at det er funne store mineralressursar i Afghanistan. Når ein høyrer slikt, er det ikkje lange vegen til ein tenkjer “Irak III”.

Ta ellers ein kikk på dokumentaren “The Corporation” som gjev ei flott innsikt i korleis multinasjonale selskap i stor grad styrer verda. (Jf. økonomipunktet eg tidlegare har nevnt).

Med fare for å framstå som ein liten Nostradamus…ein kan ikkje stige i løn kvar evige år! Eller som Stanley Jacobsen sa det: ein skigard kan’kje vara evig veit du! Sjølv ikkje om han er av plastikk…