Vårt samfunn i Noreg har kome til eit punkt der det meste skal sikrast. HMS har ei høg stjerne her til lands. Kor mange arbeidsplassar som er innanfor dette feltet er ikkje godt å seie. Også innanfor skulen er dette viktig. Sjølvsagt. Me vil ikkje at ungane skal skada seg. Dei kunne brekke noko. Dei kunne omkomme.

Det siste er sjølvsagt noko ein absolutt ikkje ynskjer at skal skje.

Men det er eit godt gap i frå å skrape seg på ein kvist, og til at ein skal forulukke. Ein treng å bryna seg på noko for å vekse. Ein må dette før ein kan gå! Ein må gjere feil for å gjere noko rette. Rundt om i skulegardar og på offentlege leikeplassar er alt EU-godkjent, og skulle det ikkje vera det, vert treet sagd ned, steinen sprengd vekk eller heile leikeplassen terminert.

I Wales er ei rørsle ved navn “Free play” lansert. Bakgrunnen for dette ligg gjerne i det som nettstaden Lifehacker.com skriv;

Recent studies have shown that playing out of doors is crucial for children who are developing motor, problem-solving and observation skills, in addition to developing an understanding and relationship with nature (a.k.a. “eco-literacy“). Kids need more time to play — but not necessarily in today’s trend for organized, scheduled activities, as kids need to have moments of unstructured time to explore that helps develop their creativity and self-confidence.” – Lifehacker.com, 2014

Kontrasten til designarleikeplassen som Stavanger kommune anla i Ajaxparken i 2012 er, for å sei det mildt, gedigen!

Straks me lagar rammar for borns leik, lagar me også avtrensingar for kor langt og i kva retning dei strekk seg i si læring. Det igjen fer følgjer seinare i livet.