Tagged in: effektivitet

Er det så effektivt?

Eg har lyst å ta deg med på eit tankeeksperiment. Sjå for deg dette. Kvar dag før du kan ta til med dagens arbeid, er du nøydt til å vente 4 minutt på at verktyget ditt skal verte operativt. 4 minutt er då ikkje mykje seier du. Men alt handlar om å sjå ting i perspektiv.

4 minutt er sjølvsagt ikkje mykje i det lange løp. Men multipliserer ein dei 4 minutta med 30 (talet på lærarar på ein tåleg stor skule) er ein oppe i 120 minutt. Det er lengre enn ein fotballkamp med innlagd pause og tillegg i tida. Men dette er berre i løpet av ein dag.

Gang dei 120 minutt med talet på arbeidsdagar, altså 5, og ein luktar ganske snart på eit halvt døger. Ta dette att, og gang med talet arbeidsveker i ein månad, og ein er med eit over dei 37,5 timane som ei normal arbeidsveke inneheld. På eit skuleår vert dette 400 timar.

Så er spørsmålet…tykkjer du det er greit å nytte 400 timar i året på å vente på at hamaren skal verte hamreklar, eller at kassaapparatet skal snurrast i gang? Eg plagast i alle fall med ein slik situasjon.

Eva Bratvold etterlyser ein personleg datamaskin i sin bloggpost “Jeg vil ha en revolusjon (tror jeg)“. For sjølv om det er meir datamaskinar ute i skulenoreg enn nokon gong, så er det langt i frå at realiteten er at det er ein personleg datamaskin til kvar elev. Som ho skriv;

“Hvis jeg på jobb skulle ha tilgang et par ganger/et par timer i uka til data – og jeg i tillegg skulle være avhengig av å dele maskin med andre; da hadde det blitt lite effektiv jobbing for min del. Jeg er nødt til å la bruk være en naturlig del av dagen, mitt arbeidsverktøy – og  jeg vil gjøre de innstillinger som jeg vil ha for at det fungerer best for meg.”

Nettopp denne problemstillinga vart nok ein gong aktualisert for meg i dag, då lærarrommet fekk nok ein kollega inn dørene. At me vart ein meir er berre fint tykkjer eg, men det fylgjer ikkje ein PC med kvar lærar. Dette betyr at opp mot seks vaksne må dele tre stasjonære datamaskinar. Langt i frå optimalt, og noko ein kunne ha skrive ein eigen bloggpost om forsåvidt, men det får bli på oppmoding i så fall.

Det hadde vore artig å visst om Jens, Kristin, John hadde vore nøgde med slike arbeidstilhøve?

Eg endte opp med å filma heile seansen i dag. Hugs også at det tok 80+ sekund å få datamaskina til det punktet der videoen startar. Det er med andre ord ikkje råd å sette han til å starte automatisk på ei gitt tidspunkt.

Rett verkty

I dag tok eg tida på kor lenge det gjekk frå eg slo på datamaskina mi på arbeid, og til ho var klar til bruk. Klokka stoppa på 6 minutt. Så restarta datamaskina att av seg sjølv utan at eg heilt veit kvifor. Difor tok det 6 nye minutt.

Eg kom difor til å tenkje på ein ting. Dersom eg er snill så tek det meg seks minutt å starte opp mitt nest viktigaste arbeidsverkty kvar dag. Det vert 30 minutt i veka, eller 120 minutt på ein månad. På eit år kjem ein altså opp i 1200 minutt. Det er 20 timar. Og før du kjem med akkura den innvendinga. Joda…eg kan gjere noko anna desse minutta. Men det er ikkje poenget akkurat her og no.

Ut i frå ei timeløn på 100 ,- i timen, kjem altså prislappen på mine dyrebare minutt på morgonkvisten på 2000 ,-. Det er berre 700 ,- mindre enn ein liten smekker Asus Eee. Legg ein til dei ekstra minutta eg med ujamne mellomrom må vente ekstra på grunn av uventa omstartar, så tenkjer eg at desse kronene er dekka inn og.

Poenget mitt er at eg er hakket frå å bestilla meg ein berbar datamaskin, for deretter å sende rekninga til min arbeidsgjevar! Dette har fleire fordelar:

  • Mindre frustrasjon for arbeidstakar
  • Meir fleksibilitet i og med at ein slik berbar omtrent kan puttast i baklomma
  • Mindre farting att og fram til kontoret
  • Betre tilhøve for effektivt samarbeid med andre enn dei ein deler kontor med
  • ++

Skal, skal ikkje. Skal, skal ikkje….

Ps. Etter dei to forsøka på å få arbeidsverktyget mitt i gang, starta han på ny ei tredje gong. Men etter det var han rimeleg stabil resten av dagen.