Tagged in: døveskole

Holmestrand offentlige skole for døve – foreldreblad – 1943

Min farbror, Ingvald, gjekk på Holmestrand offentlige skole for døve under krigen. Utsnittet over er delar av foreldreblad som vart sendt ut i januar 1943.

Med tanke på siste tiders koronapandemi, så trur eg ein skal vere glad for at ikkje forsyningslinja med mat vart påvirka.

No var ein “heldig” denne gongen, men neste krise kan fort påvirka drivstofflinja. Då har ein med eitt eit kjempeproblem.

“I skoleåret 1940-1941 og 1944-1945 hadde tyskerne overtatt skolen og brukte den som base. Årene i mellom var elevene på skolen som vanlig. Fordi det var så lite mat under krigen, begynte skolen å dyrke grønnsaker som potet. Etterhvert begynte de også med gris.”Wikipedia, Holmestrand offentlige skole for døve


“Så var det en sak som jeg gjern vilde at dere foreldre kom med uttalelser om. Det gjelder de deilige sendinger av os, smør, syltetøy o.s.v. som barna får heimefra.

No i disse tider da det er så vanskelig med mat, er skolen meget taknemlig for dem. No i disse tider da det er så vanskelig med mat, er skolen mege taknemlig for dem. Hvert barn gjemmer sine gode saker i et skap og tar det selv fram til hvert måltid og det er en glede og se hvor det smaker dem. Skolen har jo ikke i disse rasjoneringstider for meget av slike gode saker.

I normale tider er det imidlertid et stor MEN som kommer til. Forholdene er nemlig slik at det er en hel del barn som ikke får sendt slike godsake heimefra.

Det gjelder særlig dem som kommer fra byene. I byen er det jo ikke noen overflod på mat.

Er det en glede å se på de barna som har fått noe heimefra så er det trist å se på dem som ikke har no. Det er lange blikk som blir sendt dem som har noe, og lukten av stekt skinke og egg er ikke god til det krigsbrøde og krigsmargarin som de andre får.

Jeg er helt oppmerksom på at dette er et meget vanskelig spørsmål. Jeg vilde selv føle meg fristet til å sende hjertebarne en godbit hvis jeg hadde måttet sende mitt barn til døveskolen.

Som sagt, i disse tider er vi allikevel gla for det. Det er en hjelp for skolen for De vet: Alle monne drar, men i normal tid er det noe annet. Jeg vil be Dem uttale dere om dette.”

G. F. J.