Tagged in: val

Har vi noko val?

Kristin Clemet har skrive ein artikkel i Aftenposten der ho set fokus på valprosessen i USA vs. Noreg. Dvs. korleis ein til slutt står att med ei liste kanditatar som er aktuelle til val.

Ho trekk fram den nyleg avslutta valprosessen i USA. For uinnvidde er prosessen i korte trekk slik (visualisert);

[youtube:v=Dmwyop8mKXw]

Altså ikkje heilt likt som her til lands. Amerikanske velgjarar har større påvirkningskraft på kandidatane enn det vi har her til lands.

No skal det seiast at eg ikkje meiner at USA har ein perfekt modell for korleis ein skal velgje sine tillitsvalde for å styra landet i dei neste fire åra. Milliardforbruk på kampanjar er ikkje heilt min smak. Men meir om det seinare.

Eg seier berre at Noreg sitt system kan, og bør gjerast betre for å unngå den verste politikarforakta som eg tidlegare har vore såvidt borti. Eg omtalte det då som ei distansering frå det verkelege livet, men ein kunne altså like gjerne ha kalla det politikarforakt.

Det er kun eit lite antall personar som velgjer ut dei listene me som velgjarar kan røysta på. Det er heller ikkje på plass nokon slags form for mekanisme for å unngå at politikarane me velgjer vert sementert i dei posisjonane dei får.

Om ein klikker litt inn på relevante sider på nettet, kan ein finna nokre ord om korleis listene me kan stemma på vert sett saman;

Man stemmer på lister med kandidater fra de enkelte partiene. Hvem som skal stå på listen til de forskjellige partiene, er det deltakerne på partiets nominasjonsmøte som avgjør. Selv om velgerne kan «rette på stemmesedlene» ved å endre rekkefølgen på kandidatenes navn og stryke kandidater, er det i praksis små muligheter for å påvirke personsammensetningen. Den rekkefølgen partiene har satt opp, blir helt avgjørende.
Stortinget.no

Her seiest det jo akkurat det eg er oppteken av. Det same er Kristin Clemet når ho omtalar det ho kallar politisk innavl.

Det er altså en stadig mindre klikk som bestemmer hvem som skal få være politikere. Da er det kanskje ikke så rart at det kan bli mye “innavl”, flere karrièrepolitikere og en sterk profesjonalisering av politikken. Generøs statlig finansiering av partiene bidrar antagelig heller ikke til at det luftes mye ut. I stedet eser det ut.
Kristin Clemet

Setje bukken til å passe havresekken altså? Om ikkje anna, så har ein i alle fall lasta havresekken godt fast til ryggen på bukken!

Det er skremande å ta inn nok eit eksempel frå USA her kjenner eg, men det får heller gå. Ein god idé kan jo like gjerne dukke opp frå den kanten. Fakta er at senatorane i USA vert rullert i periodar på seks år. Kvart andre år er det val på 1/3 av dei tillitsvalde i senatet. Dette medfører i teorien ei rullering av embeta, og burde medføra ei sunn utlufting.

Eg trur også slikt ikkje berre er bra for å unngå profesjonalisering av politikarrolla. I tillegg ser eg det som ein naturleg reaksjon at dette ville resultert i større interesse for politikk hjå folk flest.

Kristin Clemet skriv også nokre ord om det føreståande valet her til lands;

I 2009 er det stortingsvalg. I månedene som kommer, skal partiene nominere sine kandidater. Da bør partiene åpne seg mer opp. De behøver ikke å kopiere USA og innføre åpne primærvalg med flagg, konfetti og ballonger. Relativt enkle tiltak kan gjøre den norske nominasjonsprosessen mer inkluderende, demokratisk og interessant for folk flest.
Kristin Clemet

Innføring av konfetti og ballonger ville i alle fall for min del medført at eg hadde fått endå mindre sans for politikken. Barack Obama har sett ein voldsom rekord i innsamla kronasjar i år. Og eg trur han kan prisa seg lukkeleg for at han valde å ikkje gå for ein statsfinansiert, og dermed avgrensa kampanje. Mellom anna VG melder om at Obamas kampanje har passert ikkje mindre enn 7 milliardar kroner i innsamla private middel. Det skal jo seiast at han i hovudvalrunden likevel tok i mot offentleg finansiering. Men trass i dette har han likevel sett ny rekord for private donasjonar til sin valkamp.

Ironien i debatten om offentleg finansiering, er jo at John McCain takka ja til dette. Han som jo er for privatisering.

Til slutt ein liten video av Obama’s visepresidentkandidat Joe Biden. Ho vert intervjua av WFTV si Barbara West. Høgdepunktet er ca. 4 minutt og 24 sekund ut i videosnutten der Ms. West synes ein framifrå observasjonsevne av verda omkring seg!

[youtube:v=TW_wQgWviZ8]

Rotterace og nedgangstider

Over dammen er det om dagen eit val på gang. Eg har tidlegare teke for meg slike ting då eg hadde eit opphald i Australia i haust.

På same tid ser vi no ei økonomisk utvikling som gjev ringvirkningar også til dei fjernaste stadene i verda. For eit presidentval er ikkje slik optimalt. Mykje av energien som burde ha vorte nytta til å opplysa folket om kvar dei einskilde kandidatane stod i ulike viktige politiske saker som til dømes eldre, skule, samferdsel og miljø, vert no nytta på å forsvare den ståa som landet, og verda er i no som følgje av det ein tidlegare president og regjering har skapt.

Det er vel sjølvsagt at alle ynskjer at denne krisa skal gå fort over…og likevel kranglar dei om det. Hm.

Uansett. Om ein ser litt lenger attende på børsgrafen enn dei siste 7-14 dagane, til dømes så langt attende som ti år…til det glade 90-talet, då dukkar det opp eit interessant skille i den økonomiske kvardagen i mars 2003. Eg er ikkje gamal nok til å hugse kvar eg var då Brå brakk staven, men det er to hendingar i frå 2000-talet eg hugsar særs godt kvar eg opphaldt meg.

Det eine er den 11 september 2001. Klokka var vel rundt 14, og eg slo tilfeldigvis på fjernsynet den dagen. Det er ikkje så ofte eg ser på amerikansk fjernsyn, men av ein eller annan grunn klikka eg meg inn på CNN akkurat då.

Den andre dagen er 19 mars 2003. I resepsjonen på eit hotell i Kathmandu står eg og ein flokk Indarar og ser på cricket-VM. Inn kjem ein Amerikanar og ropar høgt ut om me ikkje er heilt rektige. For som han sa, for å nytte hans eigne ord;

There’s a war going on!

Då hadde akkurat (curious) George erklært krig der “no outcome but victory will be accepted, mot eit land som ikkje kan skilta med så mykje meir enn mujahedin, moskéar og mykje olje!

Og det er det siste tilfellet som er interessant her. I det som kanskje må seiast å vera ein naturleg nedgang etter den eksplosive veksten på 90-talet, kjørte berre Bush i gang ein krig og vips!

Det som difor er litt skremande er, som Dagbladet skriv, at ein ny krig ein stad i verda kan vera det som gjer at Republikanarane med McCain i spissen atter ein gong kan benka seg i det store kvite huset på Pennsylvania Avenue.