Tagged in: lesing

Mangen bekkar små, gjev ein stor Åhh!

Stavanger Aftenblad skreik i mot meg i bladhylla i dag med følgjande framside;

Forsker ved UiS: Vi leser lettere på papir enn på skjerm.

Kunne eg la vere å kjøpe det for å lese kva Anne Mangen no hadde funnet ut? Sjølvsagt ikkje!

Fyrst av alt…ein ting er eg og Anne Mangen einige om. Ein PC er ikkje det beste vertyget til alt skulearbeid. Men der sluttar også likskapane. Det skal også seiast at i og med at artikkelen ikkje er skrive av Anne Mangen sjølv, så skal ein ta innhaldet med ei klype salt. Likevel er nokre av sitata ho har fått med, vinkla på ein slik måte at eg har vanskeleg for å la dei liggja ukommenterte.

Mangen seier sjølv at ho har teke utgangspunkt i lange, samanhengande tekstar, med både bilete og hyperlenker. Der skurrer det for min del. Eg har ennå ikkje lese ei einaste bok med hyperlenker, så korleis kan ein med eit slikt utgangspunkt kan gjere ei samanlikning er for meg litt vanskeleg å forstå.

Det er heller ikkje definert kor lang ein lang tekst er. Dette heng vel igjen saman med lesehastighet til den einskilde? For ikkje å snakke om temaet som vert teke opp i teksten, og om ein finn det interessant i utgangspunktet. Gjer ein ikkje det, kan jo sjølv ein kort tekst framstå som utåleleg lang.

Forskaren skildrar fleire gonger i artikkelen det å lese på skjerm som eit ork av ei anna verd. Ein må jo klikke og scrolle rundt omkring på denne virtuelle flata som ein gal, og ein kan aldri vere sikker på kva som kjem fram etter eit klikk.

Vidare seier ho også at ein aldri kan vere sikker på kvar ein er i ein digital tekst.

Desse to utsegna seier meir om Anne Mangens digitale kompetanse, enn dei gjer om lesing på skjerm.

For det fyrste er det ikkje lenger ein tekst ein les om ein vel å klikke seg inn på ei lenkje. Då er det to. For det andre bør ein lese gjennom heile teksten før ein set i gang med ekstra lesing.

Anne Mangen siteres også på følgende;

Skal vi skrive en B med blyant, må hånden øves til å gjøre spesifikke bevegelser for å forme bokstaven. Trykker vi på en B på tastaturet, må hånden ikke gjøre noe annet enn når vi skriver en N, som ligger rett ved siden av.”

Her har ein altså gjenge over på temaet skriving, men eg tillet meg å kommentera det likevel.

Er det mogleg at Anne Mangen ikkje skriv med touch-metoda? Hadde ho gjort det, ville ho ha merk at om ho nytta fingrane på same måten, for å skrive to ulike bokstavar, så ville autokorrekturen fått mykje å gjere. Vinklinga på fungraner er ulike. Ein nyttar ulike fingrar, og jamvel og ulike hender. Ved skriving for hand, nyttar ein etter det eg kjenner til, berre ei hand. Helst den høgre.

Når små born skal lære å skrive bokstavar, kan det for mange, kanskje spesielt gutar, vere betre å få lov til å trykke på ein tast med bokstaven B på, i staden for å sirleg snirkle ned strekane som nokre vaksne har definert som bokstavar. Dette gjeld kanskje meir i dagens skule enn tidlegare, i og med at me har bestemt oss for å sende born i 5-årsalderen på skulen.

At motorikken kanskje ikkje er i høgsetet hjå desse aller minste, er ikkje noko ein burde bli overraska over. Ikkje minst i eit samfunn som har vorte så stillesittande, og lite fysisk utfordrande som det det har vorte her i Noreg.

Det synest altså underleg at Anne Mangen så bastant kan definera PC’en ut av likninga på lange, samanhengande tekstar, når det skin så gjennom at Anne Mangen sjølv ikkje kan ha funne rett subverkty å nytte når ho har valt å testa datamaskinverktyet i høve til lesing og skriving.

Det finst mange ulike typar program å lese tekst i. Tekstane vert gjengjeve på ulikt vis alt etter som. Det finst og mange ulike typar skjermar å lese tekst på i og med at vi no også har fått digitale bøker.

På to år har tydelegvis ikkje Anne Mangen kome fram til noko nytt. Aftenbladet burde difor ta seg fem minutt, og spørje seg om det verkeleg ikkje var andre saker som hadde større nyhendeverdi enn lesing på skjerm.

Dersom UiS har pengar til overs, kunne eg forøvrig gjerne tenke meg eit stipend for å teste Anne Mangens digitale kompetanse før neste forskingsartikkel vert utgjeven.

Oppskrytt digital lesing

Som han gjorde det mot Marita Aksnes, slo også overksrifta til Stavanger Aftenblad mot meg her i går. Skjermlesing stresser hjernen. Som lærar, og ein i hovudsak digital lesar, stiller eg meg skeptisk til utsegn om at ein skulle lære mindre av å lese på skjerm enn av å lese i ei bok.

…lesing på skjerm gir en ny form for orientering. Leseren mister helheten og deler av det fysiske aspektet. Boka har en fysisk substans som gir en annen ro. Teksten beveger seg ikke i forhold til mediet på papir. Det gjør den på skjermen. [UiS]

Thomas Misund Hansen skriv i sin kommentar til artikkelen på Aftenbladet sine vevsider at mennesket ikkje tenkjer lineært, slik til dømes ei bok er skriven. Prosessen med å få til ei bok er vel desto meir av ein alineær prosess, der ein går fram og attende i teksten for å endra på han. No har riktignok ikkje eg skrive noko bok, men eg vel å tru at det er slik det foregår. Eg trur difor ikkje at å lesa på ein skjerm krev så mykje endring i leseorienteringa. Det som derimot kan by på utfordringar for ein lesar er vel all reklamen og andre forstyrrande element som er rundt teksten. Men dette er jo ikkje akkurat nytt om ein har slått opp ei avis eller eit vekeblad i den seinare tid?

Det skremer meg eigentleg litt at ein kan koma med utsagn over om at “teksten beveger seg ikke i forhold til mediet på papir. Det gjør den på skjermen.” Tekstforfattaren kan ikkje ha særleg store lese og skrivevanskar! Er det noko ein får høyra om nettopp individ med dysleksi, så er det jo nettop det at teksten flyt saman. Og eg har vondt for å tru at Anne Mangen, forfattaren av Aftenbladets artikkel, nokon sinne har lese ei bok eller ein artikkel i fullskjermvisning på ei datamaskin. Om ein plent vil det, er det jo ikkje noko problem å få ei og ei side på skjermen utan at det er andre ting rundt. Navigeringa til neste side inneber då å trykke på ein knapp! Samanliknar ein med ei bok, kan det jo av og til vera vanskelig å ble om til neste side om ein har litt tynne blad i boka.

Sitatet over nemner også noko om en fysisk substans som gir en annen ro”. Denne fysiske substansen verker for meg å vera ganske svevande. Er det vekta av boka i hendene ho tenkjer på, eller er det sjølve det å fysisk ta tak i eit ark og blad om til neste side? Om det er det fyrstnemnde, så kan vel vekta av ein berbar datamaskin vera like tung som ei bok. Er det derimot det siste, kan eg i alle fall for eigen del seia det at eg ikkje opplever merkbart større læring av om eg må bla eller ei. Det kan jo tenkjast at Mangen tenkjer på dei trykte bokstavane også, men verkeleg fysisk substans får vel ikkje bokstavane før ein trykkjer dei i blindeskrift!

Og ein har jo lydbøker no. Det vil sei…ein har hatt dei i nokre år…på kassett. Kanskje på LP før den tid, og kva veit eg, kanskje hadde ein voksspolar med lydbøker før det igjen? Poenget er; gjev lydbøker mindre læring enn skrivne bøker berre fordi dei er berre lyd?

Det er vel fleire enn underteikna som har kjend auga verte tyngre og tyngre av å sittje å lese det som ikkje alltid er like sprudlande pensumlitteratur. Nokre nyttar til og med bøker for å få sove på nettene! Kva signal gjev dette om bøker? Jo, at ein vert trøytt av å lesa. Det er vel ei kjennsgjerning at god læring sjeldan føregår når ein er trøytt!

Me har etterkvart vorte ein del personar på denne jorda. Og det er nå ein gong slik at ikkje alle er like. Me har blinde, døve, folk som har dysleksi, folk som ser dårleg, folk som ikkje er i stand til å lesa tekst på vanleg kvit bakgrunn og tru det eller ei, men det finst folk som les betre på ein skjerm enn i ei bok. Trur eg. Hovudpoenget er vel at om ein skal læra noko, så må ein tykkja at det ein les er interessant. Slik sett fungerer forskinga til Anne Mangen perfekt for meg, sjølv om eg les han på ein skjerm.