Monthly Archives: April 2013

Fotball på C-more

Det er krise i fotballnoreg. Fotballen er selt til C-more. Ein betalingskanal. No er fotballens interesseorganisasjonar, og ikkje minst eliteserieklubbane redde for tap av inntekter. Og tap av merksemd.

Sist eg var særs oppteken av fotball herja Myggen på midtbanen, og Berg plasserte langpassningar på krølltoppane til Flo, medan Leo fauk som ein strikkmotor opp og ned på kanten.

Det var ei tid då var fotball synonymt med sundagskveldar i solnedgang med ein batteridreven radio som serverte meg heile serierunden i mono.

Du og du så spanande det var! Ingenting var som levande berettingar frå Kristiansand stadion av engasjerte og dyktige kommentatorar.

Slik er det ikkje lenger. Spenninga er for meg borte vekk. Fotballen er ikkje lenger noko ein ventar heile veka på i spenning. Det er kamp kvar dag. Ikkje berre ein heller! Er det ikkje i norsk seriefotball, så er det kvartfinale eller sluttspel i ein eller annan cup i utanlands.

For meg er sjarmen fordufta. Litt på same måte som ein ser småborn ta i mot gåver no til dags. Gleda er der i eit par minutt, og så er fokus over på neste gåve. Gleda og prisverdet over den førre er fordufta som dogg for sola.

At fleirtalet likevel ikkje er som meg er likevel vanskeleg å vera usamd i. Fleirtalet har ein fascinasjon for fotball der dei ikkje kan få nok. Men samtidig så kunne eg for eit par år sidan stå på ei tribune, og høyra hardbarka supportarar gje vekk årskortet sitt gratis då favorittlaget ikkje levde opp til forventningane. Ikkje skikkeleg fan vil du kanskje sei? Mogleg det.

Men det er klart at med fjernsynsboksen som eit sentralt element i dei fleste hushaldningar no til dags, og fleire fotballbingar med perfekt dekke enn nokon sinne, så vil interessa for fotball verte lite kritisert. Fyrst når ein opplever at favorittfritidssysselen vert kjøpt opp av kommersielle aktørar med kapital som hovudmål i staden for kos, vert det debatt rundt ordninga.

Til slutt eit par andre observasjonar av fotballens utvikling.

Som nemnt er ballbingane dukka opp rundt om i nasjonen som padehattar. Perfekt i vater. Eg tykkjer synd om desse små. Dei skal Ikkje ein gong få oppleva å laga ein liten haug til ballen for å få ekstra lengd på innlegget, eller skru på ballen.

Samstundes har fjernsynet og vore utsett for ein slags reduksjon. Vel er biletkvaliteten no klårare enn om du sat fastklistra på sjølve ballen, men boksen er jo redusert i frå ein klart utprega 3D-ting, til no å berre vere i 2D, nett slik tidlegare foballbanar med humpar og dumpar på heile matta også har vorte redusert til strøkne parkettar.

Og på toppen av dette maktar Drillo å tape på heimbane…kva skjer eigentleg med fotballen?

Apati i eit velferdssamfunn

I to dagar no har det brunne jamnt i utmarka nordvest i Sandnes. Litt etter 17.30 den 31.03.2013 fekk brannvesenet melding om brann. Det same brannvesenet har i heile påska vore ute og minna folk på at eld og påske ikkje er heilt kompatible i år, i alle fall ikkje i området på nord-jæren.

På bakgrunn av dette skulle ein tru at slagplanar låg klare for alle eventualitetar. Diverre ser det ut til at Jesus hadde ein letare veg til Golgata enn det brannhelikoptera har hatt til Vårlivarden. Opp i mot 24 timar skulle det ta før ein hadde klart å rekvirera eit brannhelikopter ned frå Bergen(!).

Under storbrannen i Froland i 2008 gjekk kritikken i etterkant på at tillegsressursar for å sløkke brannen vart sette inn for seint. Dette gjekk dåverande justisminister Knut Storberget ut i Aftenposten og kommenterte. Han skriv mellom anna følgjande;

Onsdag 11. juni ble det tatt formell kontakt fra Hovedredningssentralen i Sør-Norge mot svenske myndigheter for å bistå med luftkapasitet.

På slutten av artikkelen skriv han også at;

Den samlede beredskapen i Norge basert på samvirke og samarbeid er god. Samtidig skal vi ta med oss erfaringene fra Froland.”

No er det gått fem år. Brannvesenet har i lang tid advart mot brannar. Så skjer det. Ikkje berre i Sandnes, men og i Os og på Karmøy.

I 2008 sa helikopterpilot Jørgen Eilertsen til Agderposten at “vi skulle ha kommet med en gang”, og tenkjer på helikoptersupporten. Han vert og sitert på at Noreg drøyer lenge før helikopter vert sett inn i sløkkingsarbeid.

Og kva hender? Fem år etter at Storberget sa at me skulle ta med oss erfaringane frå Froland, tek det rundt 18 timar å få eit helikopter med sløkkekapasitet 17 kilometer frå Sola til Vårlivarden. Sola flyplass må vel ha ein eller annan form for mogleg respons både med tanke på at Hovudredningssentralen i Sør-Noreg ligg der, og at flyplassen er næraste nabo til installasjonane i Nordsjøen. No kom sløkkingshelikopteret ned frå Bergen, men det gjer det vel ikkje akkurat betre?

Under tre kvarter etter at brannen var starta sakna eg helikopter til sløkking på Vårlivarden.

Vårlivarden - kart

Men i og med at det her ikkje er snakk om verdfull skog, hus eller menneskeliv, er det tydelegvis ikkje bryet verdt å få på plass eit brannhelikopter tidleg i brannutviklinga. I staden vaknar eg opp til flammar som dagen etter har krope nedover fjellsidene og ned i den like opptørka skogen sør for Hestafjellet.

Kva har styresmaktene gjort med erfaringane frå 2008? Fortsatt er det tydelegivs berre eit helikopter i bereidskap slik Jørgen Eilertsen frå Helitrans kunne berette til Agderposten i 2008.