Monthly Archives: June 2011

Løn for arbeidet

Eg tok ein tur innom biblioteket i dag og lånte meg ei flott bok av engelskmannen John Seymour. Det var ei svensk omsetting. I innleiinga er det ei avsnitt som er titulert “Belöningar“. Det var så flott, at eg har lyst å gje deg ei nynorsk omsetting her.

“Dei eldre handtverkarane har endå den gamle haldninga til løn for det arbeid dei gjer. Tidlegare var ho allmen, men no er ho diverre sjeldan. Haldninga er at eit godt arbeid skal ha ei rettvis løn. No for tida høyrer ein helst «eg tek ut det marknaden toler.»

Eg gløymer aldri den gongen eg endeleg hadde lukkast i å overtala den dyktige handtverkaren Harry King, båtbyggjar i Pin Mill i Suffolk, om å byggje ei trejolle til meg. Dette var rett etter andre verdskrigen, då det var vanskeleg å finna handtverkarar som var i stand til slikt arbeid. Han vegra seg lenge, men til slutt makta eg altså å overtala han.

«Kor mykje kostar ho?» spurde eg.
«Tre pund pr. fot», svara han kort.
«Men hr. King, alle eg har vore hjå tidlegare har teke fire pund pr. for! Du må då ha rekna feil.»
«Tre pund pr. fot er det eg skal ha. Om det ikkje passar deg, kan du gjerne kjøpe båten ein annan stad. Eg er ikkje tvungen til å byggja båt til deg.»

Den verkelege handtverkaren treng ikkje meir en tilstrekkeleg. I våre dagar, med stor sosial mobilitet, er alle ute etter meir en det ein treng. Me spør ikkje lenge «kva er vara verdt?» eller «kor mykje treng eg?», men derimot «kor mykje kan eg få?» Eg har kjent mange ungdomar som har forsøkt seg på eit handtverk og gjeve opp på grunn av at dei ikkje kan tene meir enn dei treng, sjølv om dei faktisk tente det dei hadde bruk for.

Og meir enn tilstrekkeleg, er det dei sjølve meiner at dei treng. Ei jord der kvar innbyggjar forsøker å skaffa seg meir enn tilstrekkeleg, er ei jord som kjem til å møte på problem. Og når alt kjem til alt, er eg sikker på at vi ikkje vert lykkelegare av å ha meir enn tilstrekkeleg.

Ein kan absolutt få for mykje av noko godt. Det ein vert lykkeleg av, er å ha eit yrke ein trivst i, få tilstrekkeleg kompensasjon og ta i mot den verdsetjing som er fortent.”

Lærarevaluering

Som eit siste lille sprell før sumarferien, valde eg å halde ei undersøking blandt foreldra til borna som eg har vore lærar for i år. Vurdering er jo så i vinden nå om dagen. Samtlege heimar har hatt tilgang på datamaskin, og eg har difor i stor grad kommunisert med heimane vha e-post.

No, etter at eg har teke sumarferie, våga eg å opne dokumentet for å sjå på tibakemeldingane eg har fått. Av mine 18 elevar er det kome inn svar i frå 10 av dei. Det er eg særs nøgd med.

Elevane mine, som no er ferdige med 1. klasse (huff, kor tida går), fekk på eit tidleg tidspunkt sitt eige brukarnamn og passord til skulens læringsplattform. Der har med kvar veke hatt ei digital lekse som dei skulle ferdigstille på lik linje med skrive, lese og rekneleksene. Det har ikkje vore anna enn ein ubetinga suksess! Mykje av grunnen til det, trur eg nok eg kan skulda på mi fantastisk flott foreldregruppe, som har sørga for å fylgja opp denne leksa minst like godt som dei meir tradisjonelle leksene.

Leksene har vore alt i frå å skrive bokstavane i alfabetet med stor høgd, skrive ord med bokstaven r, skrive om eigne opplevingar og til sist å laga idélister til sommarferieaktivitetar. Det har vore kjekt å laga oppgåver, og det har vore kjekt å sjå kva svar dei har kome fram til.

Det har dog vore ei avgrensing. Me har hatt ein profil for elevane som er av den bernevennlege typen. Av den grunn, har ein ikkje hatt moglegheiten til å la elevane få tilbakemeldingar på det arbeidet dei har gjort. I alle fall ikkje med hjelp av læringsplattformen sitt verkty for dette. Heldigvis vil dette endrast neste år, når profilen til elevane vert endra til ein meir funksjonell ein.

Men tilbake igjen i frå digresjonen. Eg ville sei noko om tilbakemeldingane eg fekk av dei føresette. Eg bad dei kome med ein ting dei var nøgd med, og ein ting dei kunne ønska seg at hadde vorte gjort betre/annleis. Og eg er mildt sagt overvelda. Av alle svara var det kun to negative svar. Eg er ikkje ein gong sikker på om dei er negative, for eg er hjartans einig i dei.

Det eine var at meldingsboka (i papirform) kunne ha inneheldt meir kommunikasjon. Det er eit poeng som er på sin plass, for eg har ikkje vore flink til å følgja opp denne.

Det andre var at eit foreldrepar sakna meir skulefaglege tilbakemeldingar. Det finst inga unnskyldning om eit foreldrepar opplever at dei ikkje mottek slikt. Det er arbeidet mitt å gjera nettopp det. Diverre er det ikkje konkretisert meir spesikfikt, og sidan undersøkinga var anonym er det også vanskeleg for meg å veta kvifor ein elev det er snakk om. Eg kan berre forsøke å ta dette til meg til neste runde, og gjere det betre då. Det må vera eit mål!

Og her er nokre eksempel frå resten av svara:

– Fint å få tilbakemeldinger skriftlig og muntlig.
– …oppgavene med en liten film snutt på itslearning og tradisjonelle læremåter er motiverende.
– [Han] har gjennom hele året vært veldig motivert og viser stor interesse for det han lærer.
– Vi synes det er positivt at du bruker alternative måter å lære ungene,  ikke bare inne i klasserommet men og ute i naturen.

…for å nemne nokre. Kva kan ein seie, anna enn: TAKK!

Dette må vera den beste inngangen til ei avspaseringsperiode som ein lærar kan få. Det er jammen godt at det er ei stund til skulen tek til igjen, så ein kjempekry lærar kan få jekka ned egoet sitt eit par hakk.

Og slik går altså dagane…lærarkvardagane. Er det rart eg tykkjer at eg har eit flott yrke?

Energiillusjon

I mange år no, har olje vore den vestlege verdas heroin. Utan olje vil vesten mest sansynleg stå framfor ein situasjon som fer konflikta i Midtausten til å bleikna.

For to år sidan var den daglege av olje, og slik sett også det daglege forbruket av olje, det same som om ein skulle ha 22 milliardar slavar som arbeidde 24 timar i døgnet, 7 dagar i veka, året rundt.

No kan ein sjølvsagt påpeike det at heile verda er på oljekjøret. Men ingen er så ute på skråplanet, så fråkopla frå den verkelege verda som me her i vesten.

Teknisk Ukeblad har i dag ein artikkel der dei set søkelyset på kor miljøvennleg ein elektrisk bil eigentleg er. Drivstoffet kan nok kanskje vere produsert frå regnvatn i dei norske høgfjella (kor reint er eigentleg det?), men ein kjem likefullt ikkje utanom det faktum at ein treng ein del ressursar for å laga batteria som lagrar den elektriske krafta.

Det same er også tilfelle når det gjeld solcellepanel. Energikjelda er det endå ikkje nokon som har fått privatisert, men det er gjerne berre eit spørsmål om tid, på same måte som ein har teke patent på visse frø eller gjort vatn til eit produkt som internasjonale selskap kan ta seg betalt for? Uansett treng ein material for å produsera solcellepanela.

Først av alt kjem kvartsen. Den skal utvinnast og knusast. Dernest vert silisium vidareforedla frå kvartsen gjennom det som er kjend som Siemensprosessen, der ein varmar opp kvartsen til drøye 1150 grader celsius, noko som frigjer silisiumet i 99% rein form. Alt dette krev enorme mengder med energi i produksjonsrekka.

Det ser med andre ord ut som om me er i ferd med å erstatta vårt oljesug, med ein energiform som ikkje er så reint lite energihungrig sjølv. Så kva er det eg seier? Skal vi attende til 1800-talet? Kanskje det er det som trengst. Ein skikkeleg smell, utan at det vert overdose.

Det som er interessant her er jo ikkje nødvendigvis kva eg tenkjer…men kva me tenkjer. For det blir me før eller seinare nøydt til.

Pinsetankar

I dag vil eg berre dele eit par gode sitat eg har høyrt i helga. Dei fekk tankane mine til å kverne båe to. Kan hente gjer dei det same for deg.

Ung kan ikkje lære av gamal, kunne han det, vart han gamal sjøl og våga seg ikkje på livet.

Arne Garborg (via Twitterbrukaren @Ullert)

I tillegg kom eg også over eit frå andre andre sida av jorda.

“I think it’s fascinating that we have a profession where kids come to school to watch us work.”

John Hattie