Monthly Archives: May 2010

Opphavsrett på nett, rett og slett

Eigentleg hadde eg tenkt å skriva litt om ungdom, chattespråk og digitalhistorie inspirert av Liv Marie Schou. Men etter ei interessant hending i dag vert det i steden fokus på eit anna område som er vel så interessant. Bruk av bilete og opphavsrett.

Ein tur innom datarommet på skulen i dag gjorde at eg sette i gang litt funderingar omkring det med opphavsrett på nett. Ein har inntrykk av at born/ungdom no til dags “er så gode på data“. Sjølvsagt er det ikkje tvil om at dei fleste nok er i stand til å kommunisera med vener med hjelp av data. Dei fleste er nok også i stand til å lasta ned musikk, bilete og video…lovleg og ulovleg.

I dag fekk eg ikkje berre eit ekspemel på at det, trass i ein skinndigital kompetanse, nok er ein god veg å gå endå. Eg stilte spørsmålet “har du lov å nytta dei bileta” til ein elev som var i gang med å laga ein presentasjon av ein av sine favorittartistar. Ryggmargsrefleksen til eleven vart med eitt aktivert, og eit soleklart ja, vart presentert for meg.

Ok. Her var det ikkje anna enn å omformulere seg. Eleven trudde tydelegvis at eg stilte spørsmål omkring innhaldet på bileta. Eit forsøk til vart gjort. Same reaksjon. Då eg for tredje gong forsøkte å hinta til eleven om han hadde lov å nytta bileta, fekk eg seks par auge mot meg…som om eg skulle vere ein pensjonist. Nokre bortgøymde glis av denne forvirra tullebukken av ein lærar var og å spora. Djupt pust.

Så moralpreika. Sjølv om bilete ein finn på internett er lette å kopiera inn i ein lysbiletepresentasjon, er det ikkje sjølvsagt at ein har anledning til å nytta seg av desse. Vil eleven finne på å ta med seg varer i ein butikk utan å betala for dei? Nei, sjølvsagt ikkje. Forsøker vidare å forklara at det at bileta er tilgjengelig på nettet ikkje automatisk tyder at ein kan nytta desse som ein vil. Og så kjem gullkornet; “det finst noko som heiter opphavsrett og lisensar.”

Nye himlande blikk. Men denne gongen hakket meir spørjande. Eg tek sjansen og køyrer på. “Sjå her”, seier eg og vrenger opp det eg har av memoriserte nettstadar for søk på lovlege bilete. Eg viser dei litt. Let dei prøva litt sjølv.

Elevane (5.trinn) ser ut til å skjøna no. Dei oppfattar omsider at eg har eit poeng i innblandinga mi. At eg, tru det eller ei, kan noko om det eg snakkar om. Ein elev seier vel det dei fleste blandt dei tenkjer.

Eg visste ikkje at det var noko som dette. Trudde ein berre kunne bruka det som ligg på Google.

Vel. Her er det Google sjølve seier om bruk av bilete, og som står under alle bilete ein får opp når ein søkjer etter med søkemotoren Google (for bileta ligg sjølvsagt ikkje Google);

Image may be subject to copyright.

Ikkje den mest finleste setninga på verdsveven vil eg tru. Men tru meg. Det står der! Meir om dette frå Google sjølv, kan ein lese her.

Creative Commons er ein verdsomspennande organisasjon som gjer ein flott jobb for å laga ulike lisensar for at ein nettopp skal kunne vite kva ein kan nyttegjere seg av frå internett. Dei har laga seks ulike lisensar, og Gisle Hannemyr har omsett ein flott gjennomgang av kva det vil seie at noko er underlagt det som heiter Åndsverklova.

Dermed…neste gong du treng eit bilete til ein illustrasjon. Ver sikker på at du har anledning til å nytta det!

Pre Tour de France

No er det ikkje mange dagane til årets lengste kø på jæren tek til; Nordsjørittet! I den sammanheng er det ein del godt vaksne gutar som har lagt ned mang ein sveittedråpe langs sykkelvegane i Rogaland. Dei store gutane er gjerne, om ein skal tru stereotypien, mannfolk i 30-40-50-åra. Desse har gjerne det flottaste og beste av det ein kan finne av sykkelutsyr. Ikkje noko vert overlate til tilfellet! Sykkelsossar er gjerne ei høveleg skildring av typen. 😉

I Oakland, California, finn ein kanskje det totalt motsette av nettopp dette. Her er sykkel ein måte å halde seg i skinnet på. Eit særs positiv initiativ for barn og unge i tøffe nabolag!

“In order to become a member of the Original Scraper Bike Team, you must: Be a resident of Oakland, CA. Be at least 7 y/o or older. Retain A 3.0 Grade Point Average (GPA), Create your own Scraper Bike…(It Has To Be Amazing, Or Else You Can’t Ride). A single-file line when riding. After 10 rides the Scraper Bike King and his Captains will decide if your bike is up to standards and if you can follow simple guidelines. After your evaluation we will consider you a member and honor you with an Original Scraper Bike Team Shirt. Only worn when Mobbin’.” — The Scraper Bike King

Klasseromsmiljø

I helga nytta eg fridagane til litt etterutdanning. Ikkje av den formelle typen sjølvsagt, men av det ein kan kome over på det store Internettet. Stikkorda er: “Whole brain teaching“.

Whole brain teaching er ein teknikk for å få ro og orden i klasserommet og samstundes gje elevane moglegheiten til å få utfalda seg på ein meir barnsleg måte. Standarden i dei fleste norsk klasserom er vel i stor grad å nytta ordenskryss eller be elevar vere stille om dei sit og småsnakkar, vandrar rundt i klasserommet eller på andre måtar ikkje maktar å falle inn i dei reglane som gjeld på skulen.

Eg vil påstå at det Chris Biffle har kom opp med er ein revolusjon! No har jo eg ei beskjeden rekke med praksisår bak meg i skuleverket, så for alt eg veit kan dette vera noko andre har tenkt tidlegare. Men for meg er dette heilt nytt, og revolusjonerande.

Å seie det eg har skrive over no, tek vel omtrent den tida det skal ta å lesa med whole brain teaching. Difor vil eg ikkje skrive så mykje meir no, men i staden be deg om å sjå dei filmane (8 stykk) som er å finne nedanfor. Etterpå hadde det vore flott om du hadde teke deg tid til å skrive nokre ord om dei tankane du sit att med etterpå. Er dette bra, eller ikkje heilt passande i den norske skulen? Som dei seier på engelsk…you tell me!

Vis meg korleis!

I vinterferien handla eg meg ei flott bok – “Show me how“. Den har hundrevis av grafiske eksempel på korleis ein kan gjere ulike ting. Favorittane mine, om enn noko usansynlege, er:

1. Korleis bryte med ei krokodille.
2. Korleis ta i mot ein baby i ei drosje.
3. Korleis klyppe navlestrengen på ein baby.

Sistnemnde er ein naturleg oppfølgjar til nummer to på lista.

Av dei meir aktuelle har eg sett i gang eit prosjekt i vindaugskarmen. Det er inne i si femte veke no skulle eg tru.

Prosjektet går rett og slett ut på å dei a fram sitt eige avicadotre frå ein avokadostein.

Foreløpig veks det fint, men eg er litt uroa over kvar eg skal gjere av det etterkvart. Om nokon har ein varm plass som treng litt grønt kan eg gjerne donere bort denne…sånn om ein 2-3 år skulle eg tru.

Dokfilm 2010

Frå torsdag denne veka har eg vore stasjonert i vene Volda. Her vart eg møtt på flyplassen av Synnøve. Skulle tru det heile var regissert. (“Truman show” anyone?) I tillegg var nøkkelen til frk. Ølnes strategisk plassert i konvolutt i skranka, så eg fekk plassert bagasjen på ein trygg stad. (Ei anna av dokumentarfestivaldeltakarane som sat på i bilen, stirra med store auge på at me gjekk i frå bilen ulåst midt i Volda sentrum….ho var østlending.)

Så med snippsekken trygt plassert i det som nok er Voldas tryggaste hus, var ikkje vegen lang til ein superflott lunch/catch-up med Hanne på eit nytt tilskot i utelivsbransjen i Volda. Pastasalat og ein god kopp te i lausvekt gjorde under med filmenergien i kroppen.

At det blir for lite tid til å rekke å sludre med alle gamle kjente på ein slik festival er soleklart. Skulle gjerne utvida opphaldet med nokre veker! Men kort sagt: det var kjempekjekt å sjå dykk att! I tillegg vart det også nokre nye bekjentskap. Mykje kjekke nye folk!

Det var jo tid til litt film og. Her er namnet på dei eg fekk med meg:

I dette utvalet er det mykje flott film, men Food Inc, End of the line og Uteliggerenes sang er tre eg verkeleg vonar du fer oppleve!

Her er også nokre få glimt frå seansen.