Monthly Archives: July 2009

Sanninga om ei myte

Rune Halvorsen gjorde det i si tid soleklart for meg at det å drikke Coca Cola frå glasflaske var noko heilt spesielt. For min eigen del gjekk det strengt tatt mest i Huset’s cola og champagnebrus utan at eg kjende den heilt store skilnaden mellom det eine og det andre. No når eg har trukke eit par visdomsjeksler, og bort endå fleire hòl, så er mine utskeiingar på “sockervatn”-fronten derimot særs sparsommelege.

Men Rune si urbane myte om at glasscola er ein suveren vinnar, kan sjå ut til å halda vatn. Matforskaren Sara Risch har sett nøyare på spørsmålet og kome fram til at dei ulike innpakkningane har ulik innverknad på den svarte væska.

“While packaging and food companies work to prevent any interactions, they can occur,” she says. For example, the polymer that lines aluminum cans might absorb small amounts of soluble flavor from the soda. Conversely, acetaldehyde in plastic bottles might migrate into the soda. The FDA regulates this kind of potential chemical contact, but even minute, allowable amounts could alter flavor.

Popular Science

Ahhh….

Byråkrati i praksis

Dette er ei lita historie som syner kor ufatteleg misbruk av ressursar vi kan oppleve her til lands som følgje av byråkratisering og kontorstyring av landet.

Ein hytteigar som har hatt hytte rett ved heimen min i årevis ynskjer å rive hytta for å byggje opp ny. Det skulle i og for seg ikkje vere noko stort problem skulle ein tru. Men så feil kan ein ta!

Hytta ligg i eit område som i dei siste åra har vorte klassifisert som eit skredfarleg området av Sirdal kommune. At barndomsheimen min ligg midt i vegen for dit eit eventuelt ras ville ha endt opp skulle tilsei at eg kan ha litt meir enn middels kjennskap til dei lokale tilhøva. I alle fall litt meir enn det ein kontortilsett på kommunehuset i Sirdal har.I området innanfor dei raude strekane meinar Sirdal kommune at det er rasfare...

Eg har leika i bakkane i “skredområdet” i heile min barndom. I tillegg gjeng det skiløype tvers gjennom skredområdet. Ein skulle tru at kommunen burde ha vore ute i geografien og sett opp sperringar, eller i det minste skilt om rasfare. Kanskje snakka med dei lokale fastbuande om faren for å verte tekne i ras. Men nei. “Det har vi ikke hørt noe om.

Hytteeigaren må altså, for å få byggje ny hytte, rekvirere ein geolog frå NGI for å, om mogleg, avsanne kommunes oppfatting av området som skredfarleg. Dette er sjølvsagt ikkje gratis. Det skulle jo nesten bare mangle. Det skal koste å seie mot Sirdal kommune. Så for å få ein ekspert med fly frå Oslo for å konstatere at, jau…her er det vel strengt tatt særs liten skredfare, det må ein ut med ei månadsløn med.

Kan du tenke deg? Ein ser på eit kart på Tonstad, fire mil unna. Bestemmer at her er hellinga så pass at det er rasfare. Gjev ikkje melding til hus/hytter i området om at det kan vere fare for ras, men når ein ynskjer å byggje i området fer ein rede på det. Då må ein bruke mykje ressursar på å kommunisere med statlege organ for å avsanne det kommunen har bestemt seg for. Dei statlege organa nektar å høyre på sjølv om folk har budd i hytte der i 50 år og hatt hus der i fleire hundre år. Ein må så betala for at det skal flyge folk ut frå Oslo for å bestemme at kommunen har teke feil.

Alt i alt liknar det at ein berre skal halda seg til det eit kart seier, utan å gå ut i terrenget sjølv for å sjå på tilhøva, voldsomt på om ein skulle settje ein blind til å måla ein solopp/nedgang. Han kunne ha vorte forklart ein heil del med teoriar om korleis det ser ut, kva fargar han skal nytta og liknande. Men kor mange gonger ser ein solopp/nedgang lik ut?

Mmm mmm mmm så djupt!

Ein av dei vokalistane eg er absolutt mest imponert av blandt det eg kjenner til av musikk er Crash Test DummiesBrad Roberts. Gruppas utvilsomt mest kjende song, “Mmm mmm mmm”, frå filmen “Dum og dummare” var utvilsomt med på å gjere gruppa kjend ut over Canada’s grenser. I heimlandet deira var det derimot “Superman song” som gjorde dei kjende;

I leitinga etter litt mimremusikk frå det herlige 90-talet, kom eg og over ein melodi eg ikkje hadde høyrt tidlegare som og fall i smak. “I’ll never leave you alone”. Ironisk nok (om ein legg merke til teksten) er konserten frå ei kyrkje…

Slagordskommuna Sirdal

For ei god stund sidan fekk Sirdal kommune den store æra av å verte kåra til den kommunen i landet med det beste slagordet.

[audio:http://www.dalstroka-innafor.net/wp-content/uploads//2009/07/slagord.mp3]
Norgeslasset 04.06.09

I hard kamp med klasseslagord som Sande kommunes “Utanfor allfarveg – heldigvis” og Frolands “2+2=5” er eg glad for at Sirdal klarte å trekkja det lengste strået…eller skal ein seie fjøra?

Yngve Carlsson er forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Han sier til foreningens nettsted at det ikke hjelper med gode slagord om ikke kommunen følger opp med handling:

– Du kan ikke reklamere deg ut av et dårlig rykte. Du må gjøre noe med forholdene, sier Carlsson.

Kanskje var nettopp dette grunnen til at det gode gamle “Sirdal – ein god stad å bu” forsvann? Med ny rundkjøring 550 m.o.h, midt i snøen, som einaste rundkjøring i kommunen, ville jo dette slagordets folkemunneversjon vore litt for treffande: “Sirdal – ein god stad å snu.

Kampen om vegen

Under mi vitjing til Danmark i fjor sumar fekk eg sjansen til å prøva meg i ein ekte sykkelby. Kjensla av å sette seg på setet og trakke i veg på ein stad der det var eit system for korleis ein skulle oppføra seg på sykkel var…sensasjonell!

Det var som å vera attende på kjøreopplæringa med unntak av at dette kjendest moro! Sjølvsagt kan dei paddflate gatene i København ha gjort sitt til det voldsomme gledesrushet, men det å sykle avgarde på ein måte der sjansen for å krasje med andre kjendest minimal gjorde at dette står igjen som ei av dei flottaste opplevingane eg hadde i Danmark.

Mange norske byar kan med fordel gjere som New York åsjå til byar i verda som verkeleg har teke poenget.

Sumarspam

Det er ikkje så langt unna at “sumartid” er i ferd med å verte synonymt med “spamtid”. Ein kvar med litt anna enn sagespon inni topplokket vil forstå at når det dukkar opp oppfølgingar av spørjeundersøkingar du ikkje kan hugse å ha registrert deg for, ja då er kansje ikkje ting heilt som dei ser ut til å vera. Dette har media teke fatt i før. Det er ikkje agurktid for ingenting.

I dag dukkka det opp ein e-post frå NRK i innboksen min. E-posten var sendt til ein gmail-konto eg har. Denne nyttar eg svært sjeldan til å delta på brukarundersøkingar…eller noko anna for den del.  Når e-posten i tillegg er sendt frå eit dansk firma, på vegne av NRK.no, då burde det seie seg sjølv at det du les på er lite anna enn godt gammaldags tull og fanteri.

NRK-spam

1995

’74-’75, Shy guy, You suck, Hold me, Thrill me, kiss me, kill me, Scatman’s world, Have you ever really loved a woman, Wish you were here, 1979, Cotton Eye Joe, Disco 2000, Common People, Wonderwall, Roll with it, I’d lie for you, Love is all around, Gangsta’s paradise, It’s oh so quiet, You learn…

1995 var kort og godt eit heidundrande musikkår. Året eg var 14. Kan hende var det den perfekte sumar? Eg hugsar i alle fall sterkt at The Connells bortimot hadde einerett på den knapt to år gamle P3-bølgja, og dei sarte tonane vart akkompagnert av solstråler.

Sumarferie 2009

Årets ferie vart eit faktum etter at Askild hadde vore frampå året i førevegen med å padla Lysefjorden. 8.7 la difor fem eventyrsjuke personar ut i frå Lauvik i kvar sin kajakk. Askild, Jan Olav, Kristin, Sandra og eg la avgarde innover fjorden i opphaldsver og roleg sjø…som bestillt.

To dagar seinare landa me i Lysebotnen etter to flotte dagar på fjorden med alt det Noreg kan by på av ver. Men nokre ord dekkjer det heile ganske fortreffeleg: “tima og tilrettelagt”! For det var jo nokre dråpar som møtte oss på vegen innover, men lukkelegvis for dei fem staute padlarane kom dei antan når me sat godt planta i båten, då me hadde fått opp telt, eller sat i ly under tak i Flørli. I Flørli forlot også Jan Olav oss, og padla heim att til fordel for litt familiemingling.

Returen vart gjort på dekk frå turistferga ut fjorden igjen, noko som sjølvsagt var ei litt anna erfaring enn padlinga. Deretter lempa me båtane på biltaka og sette nasen mot Stavanger. For austlendingar er det jo klart at det er spanande å ta ein tur til Oljehovudstaden i Noreg. Her vart det litt sightseeing i gatene, samt is i Vågen i ganske så perfekt ver.

Neste stopp på ekskursjonen vart Dalsnuten i Sandnes. Her var me ein tanke uheldige og hadde mykje skyer liggjande over Jæren i det me nådde toppen, men det såg ikkje ut til å leggja nokon dempar på stemninga…jf. hoppebiletet under. Kvelden var tilbragt i telt på Selestranda. Sjeldan har eg opplevd så perfekte tilhøve som me hadde her. Ikkje eit vindupust. Ikkje eit insekt. Og morgonen etter vart det årets fyrste bad i sjøen…i nokre ganske kalde nordsjøgrader.

For å varma opp kroppane litt var siste stopp på austelndingane sitt firedagarseventyr på sør-vestlandet avslutta med tur til Kjerag-bolten. Her fekk me oppleve basehopp frå få meters avstand, noko som strengt tatt var eit rush som var meir enn nok, stupbratte fjellsider 1000 meter ned i fjorden, og sjølvsagt den obligatoriske poseringa på sjølve Kjerag-bolten.

1 (1)