Category Archives: IKT

Denne kategorien innheld, som namnet kanskje fortel, ting som tek føre seg IKT-spørsmål.

Opphavsrett på nett, rett og slett

Eigentleg hadde eg tenkt å skriva litt om ungdom, chattespråk og digitalhistorie inspirert av Liv Marie Schou. Men etter ei interessant hending i dag vert det i steden fokus på eit anna område som er vel så interessant. Bruk av bilete og opphavsrett.

Ein tur innom datarommet på skulen i dag gjorde at eg sette i gang litt funderingar omkring det med opphavsrett på nett. Ein har inntrykk av at born/ungdom no til dags “er så gode på data“. Sjølvsagt er det ikkje tvil om at dei fleste nok er i stand til å kommunisera med vener med hjelp av data. Dei fleste er nok også i stand til å lasta ned musikk, bilete og video…lovleg og ulovleg.

I dag fekk eg ikkje berre eit ekspemel på at det, trass i ein skinndigital kompetanse, nok er ein god veg å gå endå. Eg stilte spørsmålet “har du lov å nytta dei bileta” til ein elev som var i gang med å laga ein presentasjon av ein av sine favorittartistar. Ryggmargsrefleksen til eleven vart med eitt aktivert, og eit soleklart ja, vart presentert for meg.

Ok. Her var det ikkje anna enn å omformulere seg. Eleven trudde tydelegvis at eg stilte spørsmål omkring innhaldet på bileta. Eit forsøk til vart gjort. Same reaksjon. Då eg for tredje gong forsøkte å hinta til eleven om han hadde lov å nytta bileta, fekk eg seks par auge mot meg…som om eg skulle vere ein pensjonist. Nokre bortgøymde glis av denne forvirra tullebukken av ein lærar var og å spora. Djupt pust.

Så moralpreika. Sjølv om bilete ein finn på internett er lette å kopiera inn i ein lysbiletepresentasjon, er det ikkje sjølvsagt at ein har anledning til å nytta seg av desse. Vil eleven finne på å ta med seg varer i ein butikk utan å betala for dei? Nei, sjølvsagt ikkje. Forsøker vidare å forklara at det at bileta er tilgjengelig på nettet ikkje automatisk tyder at ein kan nytta desse som ein vil. Og så kjem gullkornet; “det finst noko som heiter opphavsrett og lisensar.”

Nye himlande blikk. Men denne gongen hakket meir spørjande. Eg tek sjansen og køyrer på. “Sjå her”, seier eg og vrenger opp det eg har av memoriserte nettstadar for søk på lovlege bilete. Eg viser dei litt. Let dei prøva litt sjølv.

Elevane (5.trinn) ser ut til å skjøna no. Dei oppfattar omsider at eg har eit poeng i innblandinga mi. At eg, tru det eller ei, kan noko om det eg snakkar om. Ein elev seier vel det dei fleste blandt dei tenkjer.

Eg visste ikkje at det var noko som dette. Trudde ein berre kunne bruka det som ligg på Google.

Vel. Her er det Google sjølve seier om bruk av bilete, og som står under alle bilete ein får opp når ein søkjer etter med søkemotoren Google (for bileta ligg sjølvsagt ikkje Google);

Image may be subject to copyright.

Ikkje den mest finleste setninga på verdsveven vil eg tru. Men tru meg. Det står der! Meir om dette frå Google sjølv, kan ein lese her.

Creative Commons er ein verdsomspennande organisasjon som gjer ein flott jobb for å laga ulike lisensar for at ein nettopp skal kunne vite kva ein kan nyttegjere seg av frå internett. Dei har laga seks ulike lisensar, og Gisle Hannemyr har omsett ein flott gjennomgang av kva det vil seie at noko er underlagt det som heiter Åndsverklova.

Dermed…neste gong du treng eit bilete til ein illustrasjon. Ver sikker på at du har anledning til å nytta det!

Samskriving i barneskulen

I dag gjorde eg eit stunt. Tenesta typewith.me, ei klone av det Etherpad (som no er ein del av Google Docs), gjer det mogleg for fleire personar å delta i produksjonen av eit dokument samstundes. Personleg tykkjer eg dette er ei heilt fantastisk utvikling.

2. klassa eg er i har ikkje vore borti noko liknande tidlegare, og eg var naturlegvis litt skeptisk til korleis det skulle gå. Det gjekk føre seg på den måten at eg oppretta seks ulike dokument. Eit til kvar gruppe. Desse vart så lenkja opp i eit notat i It’s Learning. Dette gjorde at elevane kunne logge seg på sin konto på It’s Learning, velgje norskfaget og derifrå velgje dokumentet med sitt gruppenummer. Dette fiksa alle veldig greit.

Dokumenta hadde same oppstartstekst. Denne hadde eg lagd inn til dei. Oppgåva var ganske enkelt å skriva inn så mange vår-ord dei kunne. At dette gjekk smertefritt er å ta hardt i. Det gjekk ikkje lange stunda før skuldnadane flagra veggimellom om at XX hadde sletta det YY nettopp hadde skrive. Det er jo ein interessant observasjon å vera vitne til, for korleis YY kunne vera sikker på at det var XX som hadde sletta orda når dei var fysisk adskilde i ulike rom? Finurleg, og ganske morosamt.

Konklusjonen er altså at etter 15 minutt hadde dei små erfart at ein ikkje burde ta bort særs mykje av teksten, og om dei skulle gjere det, så burde det berre vere teksten som hadde sin eigen farge. For nokre ein hard lærepenge, men eg trur det gjorde godt.

Etter friminuttet hadde eg laga nye oppgåver til dei same gruppene. Denne gongen var det historieoppgåve. Elevane skulle skrive kvar sin setning. Det var fantastisk moro å sjå sjølvsensuren på stor bokstav og punktum! “Teiknet” på at det var nestemann sin tur, var jo sjølvsagt eit punktum.

Etter å ha teke opp kva erfaringar dei hadde gjort i førre time, var det heller ikkje nokon som klaga over at teksten forsvann. Det var også fantastisk å sjå den disiplinen elevane hadde i høve til når dei skulle skriva.

Alt i alt var dette noko av det mest suksessfulle eg har vore ute for i år. Læringskurva til elevane såg ut til å skyta rett til vérs høgare enn kva oskesky som helst. Då er det kjekt å vere både elev og lærer.

Innhaldsfilter på Youtube

Youtube har no lage ein funksjon der ein kan gjera videoar, med innhald og språk som Youtube definerer som upassande eller usømmeleg, utilgjengeleg i nettlesaren. Har ein registrert seg med ein Youtube-konto, kan ein også låsa dette filteret med eit passord.

Låsinga gjeld berre i den nettlesaren du er i når du aktiverer filteret. Det tyder altså at om til dømes foreldre nyttar Internet Explorer, så kan poden berre lasta ned og installera Google Chrome, Opera, Mozilla Firefox, Safari eller ein annan av dei mange nettlesarane som er der ute for å koma rundt sperra.

Utan at eg har testa det, så er det gjerne heller ikkje heilt utenkjeleg at dersom ein slettar nettlesarens coockies så vil og filteret opphøyra.

Barnevakten.no (kvifor ikkje nynorsk url og?) har ein artikkel med meir informasjon. Det beste tipset dei kjem med der, er dette:

Det viktigste er å ha et filter i hodet. – Laila Eidsheim

Skigardar når det lir mot sumar

What is a #hashtag?

A user-created standard for identifying tweets belonging to a topic. Simply include the tag in your tweet and other people searching for the same tag will be able to find it.http://twubs.com/

Twitter har i det siste slege seg opp som ein av dei store farsottane på Internett. Det har så smått, saman med Facebook, Google og Youtube gjeve seg i kast med å verte 2000-talets svar på dei fire store. Twitter nyttar skigardsteiknet, #, for å markera ord som nøkkelord.

Det kan etterkvart verte litt forvirrande med ei heil rekke ulike forkortingar for hendingar. Ta til dømes stikkordet #earthquake. Med ei teneste som trendistic.com kan ein let få fram grafiske presentasjonar av når dette stikkordet har vorte mest nytta:

Om ein tek ein kikk på grafen, ser ein klare utslag på grafen. Og berre for å ha sagt det…dette er ikkje seismiske målingar. 12 januar kom årets fyrste jordskjelv og råka Haiti. I februar var det Chile sin tur, mens me nett no i april har sett at Mexico/USA vart råka. (For meir om jordskjelv: Wolframalpha)

I den samanheng har eg bretta opp erma og oppretta nokre skigardsteikn til bruk i den norske grunnskulen. Inspirasjonen til det kom etter at eg kom over nettsida twubs.com og etter å ha sett litt oppsummeringar frå fyrste dag med Dei gode døma. Eg saknar mest litt frå grunnskulen. Ergo, ex cearulo:

Det slo meg at det gjerne kunne vere greit å ha nokre faste knaggar å henge kvittera på, og dette er då nokre forslag. Eg har valt å ikkje ta med fleire enn desse tre då det fort også kan verte i meste laget. Ein kunne nok gjerne ha teke med meir, men det får ein etterkvart ta når ein ser om/korleis desse vert nytta.

Dagens stikkord er altså: www.twubs.com

Byråkratpedagogar

June Breivik kvitra om frykt for overvaking i den vidaregåande skulen i Vestfold her om dagen. Dette er nok eit eksempel på at politikarar og kommuneadministrasjon tek heile føringa for korleis IKT skal nyttast i skulen.

Eg har tidlegare teke fatt i nettopp dette temaet, og på leirplass i denne vekas Computerworld skriv Henning Meese om den (manglande) digitale kompetansen hjå lærarar. Meese tolkar Egil Børre Johnsen slik;

“Han mener den digitale satsingen har hatt liten effekt fordi lærerne ikke er skolerte i å ta verktøyene i bruk.”

Vidare vert det av Computerworlds skribent sagt at “Skolemyndighetene har hatt en overdreven tro på at pc-er og internett i seg selv skal gi pedagogisk gevinst.” -H. Meese (2009), Computerworld. Nøkkelordet her er for meg “skolemyndighetene”.

Det finst neppe forsking på området, men det hadde vore eit interessant studium å sett på talet norske lærarar som sjølv har fått vere med å bestemma kvar datamaskinane skal vere, og ikkje minst, kva som skal vere på dei. Det dømet eg nevner i starten av denne bloggposten, er berre eit av mange eksempel på at byråkratiske krefter tek totalt styring over den digitale biten i eit klasserom.

Eg kjenner personleg til ein del tilfelle der politiske vedtak er det som ligg bak den digitale røynda i eit klasserom. (På merkeleg vis gjekk administrasjonen i dette tilfellet inn og overstyrte politisk vedtak, då det gjekk opp for dei at det politiske vedtaket nok ikkje var av dei beste.) Dette har eg problem med å akseptera som ein god ting, antan det no er politikarar eller tilsette i kommune/fylkesadministrasjon som står bak avgjerdene. Min påstand er at desse ikkje er i ein posisjon der dei fullt ut ser konsekvensane av dei vala som vert tekne på eit kontor, som kanskje ligg milevis i frå næraste klasserom.

I vidaregåande skule har kvar elev sin eigen berbare datamaskin, antan ein PC (Personal Computer), eller ein Mac. I grunnskulen er det ikkje slik. Der er PC synonymt med public computer, og dette gjer at alle har dei same rettane til å gjera endringar på maskina. Altså ingen rettar. Det er her litt av problemet ligg etter mitt syn. Korleis skal dei små lære kva som er galt, om ein ikkje har moglegheiten til å feile? På ein skuledata er det ingen konsekvensar for om ein gjer noko gale, nettopp av di ein ikkje kan gjere noko gale.

Det vert teknisk no kjenner eg, men bodskapen er denne;

Det er etterkvart fleire og fleire lærarar i skulen med meir digital kompetanse enn mang ein politikar. At denne er skulelærd er vel i dei fleste tilfelle tvilsamt. Det er likevel ei stor utfordring at mange ikkje har moglegheiten til å få utnytta sine kunnskaper. Du skal leita godt for å finna pedagogar som underviser heilt likt. Ein har alle sine positive og mindre positive eigenskaper, men når det kjem til den digitale skulen ser ein ikkje noko til tilliten mellom pedagogane og skulestyresmaktene. Dette er ein uting, og eg trur nok det er noko av grunnen til at me, sett bort i frå nokre datamaskinar til fellesbruk, ikkje har kome særleg langt dei siste 10 åra.

Det får vere dagens hjartesukk. Takk til @albaab for RT av @kyrkjebo

PS! Om “byråkratpedagog” er eit ord i den eine enden av skalaen, må ordet Johnny Eriksen har skapt vere i totalt motsett ende; “praktpedagog

NB! Sjå også Espen Gruer sin bloggpost om nokonlunde same tema…

Nye kritt og blyantar

Jeg tror mange er litt engstelige for å prøve ny programvare. De er redd for at de skal ødelegge noe, men sånn er det jo ikke. Man må våge å prøve. –Eva Brattvold

Eg opnar med det sitatet berre for å slå ein ting fast med ein gong. Eg er ikkje blandt desse. I dei åra eg har halde til med å sysla med IKT har eg alltid vore interessert i nye program, eller verkty som det jo strengt tatt er. Nye utgåver av Windows/*nix har vore spanande sidan eg kjøpte min fyrste cd med Windows tilbake i 1995. Eg oppgraderte frå Windows 3.11.

15 år seinare er det Apple og Google som ligg i front når det gjeld programvare. Google starta som søkemotor. No er det RSS-lesar, nettlesarkontorpakke, e-post, kart, virtuell verd, 3D-program og bilethandsamingsverkty…for å nemne nokre. Apple i sin tur gjeve dei mange utviklarande verda over ein moglegheit til å laga nye, flott verkty, og tena penger på dette på iTunes App Store. Dette trikset har no også Google teke etter.

Velkjende ny-ord som Youtube, Facebook og Twitter er og ein type nye verkty som har dukka opp i nekksplosjonen (nok eit ny-ord?) som har funne stad i det siste. Desse orda har vorte ein del av den vestlege verdas kvardag. I følgje VG er 1,5 million nordmenn deltakarar på Facebook. (Talet er vel og merke eit år gamalt.) Likevel har nokre kommunar grillar i hovudet om at Facebook og andre sosiale nettstader er fandens verk. Her kjem eg med ei utmaning til media; følg opp! Korleis har det gjenge med mobbesituasjonen? Har det vorte mindre/meir? Har det i det hatt nokon effekt? Forsking på dette hadde kanskje vore noko for ei masteroppgåve i IKT i læring? (Hmm)

Eg trur ikkje dei ansvarlege for å stenge tilgangen til sosiale nettstader gjer det så mykje på bakgrunn av forsking. At media luktar “sak” og set (negativt) fokus på kommunen/skulen har nok ein meir skremande effekt enn mang vil ordførarar vil innrøma.

Ta gjerne saka i Sola kommune som eksempel. Med atterhald om journalistisk fridom, så uttalar altså hovudvernombud Steinar Dahl-Michelsen at “kommunen har uttalt at den har veldig lite lyst til å møte i retten på grunn av mulige helseskader fra stråling“. Etter det eg kjenner til har det endå ikkje kome noko prov om at stråling frå trådlause sendarar har negativ innverknad på noko som helst. Ein tek altså avgjerder på bakgrunn av det faktum at det ikkje har kome noko prov på at slik stråling ikkje har uheldig innverknad. Dersom eg hadde byrja å påstå at eg hadde vorte bortført av små grøne menn, hadde det vore like truverdig. Ingen kan vel prova at eg ikkje har vorte nettopp det?

Poenget mitt er at det er ufatteleg mykje utviklingshemmande krefter i det norske skuleverket. Ein har på eit merkeleg vis ei førestilling om at negative hendingar ikkje førekjem så lenge det ikkje gjeng føre seg på skulen. Bring skulen som institusjon inn for retten, og han vil sansynlegvis erklæra seg sinnssjuk i gjerningsaugneblinken. Men er det på ein slik måte ein tek sjumilssteg opp på PISA-stigen?

Heldigvis har det byrja å kome fram skuleeksempel på bruk av sosiale medium/moderne teknologi i skulen. Liv Marie Schou ved St. Hallvard Videregående Skole har i det siste blogga om flotte timar med både Facebook (Fjesboka), Twitter og mobiltelefon. Dette er initiativ eg står i fremste rekke og applauderer. Det er innovativt og lysår frå den jamne haldninga i skule/kommunenoreg om at forbod er det beste forsvar. Eg skulle gjerne hatt gode eksempel på framtidsretta bruk av IKT i mitt segment av skuleverket og, barneskulen. Det er diverre litt verre å finna eksempel på det. Mon tru kvifor?

Det einaste eg vel kan nemna i farten, og det er ikkje eit godt eksempel ein gong, er at eg krangla meg fram til å få putta nokre av verka til min flotte 2.klasse på nett i dag. (Tema: symetri) Takk vere Google kan elevane vise kreasjonane sine til heile verda, og ikkje berre til dei vaksne som tilfeldigvis er til stades i klasserommet. Samanlikna med korleis det kan gjerast, var det nok eit stunt over den jamne lærars digitale kompetanse. Det er gjerne difor så mange lærarar (etter det mediane fortel) har så usedvanleg høg terskel for å ta i bruk desse boksane.

Personleg ser eg lyset i enden av tunnelen. I dag kom det lovnad om digitale tavler på arbeid til hausten. Entusiasmen min vart så stor at eg med eit høyrde med sjølv rope ut eit høgt “HALELUJA”. Orsak til alle som høyrde på, men eg er frelst…digitalfrelst. 🙂

Påstått dataskrekk blandt lærarar…

Aftenposten kjem i dag med ein artikkel som gjer at det byrjer å syde og koke inne i meg. Med den kraftig provoserande overskrifta “Pedagoger lider av datafobi, har Kristin Jonassen Nordby utført sin misjon.

Jonassen Nordby siterer Odd Arild Olsen, spelsjef hjå Barnevakta.no;

Skolen kan og bør bruke dataspill langt mer enn de gjør i dag for læring og lek

Eg er heilt utruleg einig i det Olsen seier her! Det er dog ein ting som ikkje stemmer med Olsens teori.

Etter det eg kjenner til er det eit fåtal norske skular som har tilhøva lagd til rett slik at pedagogane kan bestemma kva slags programvare dei har tilgang til. Etter fire år på skulebenken, og snart to år ute i den verkelege verda, har eg endå til gode å oppleve ein maskinpark som legg tilhøve til rette for at pedagogane skal stå for vala av kva slags programvare lærarar og elevar har tilgang til.Bilete av Extra Ketchup (Flickr)

Eg har tidlegare vore inne på dette i eit innlegg frå august 2009. Også Eva Bratvold har teke opp same problemstillinga. Sistnemnde er forøvrig eit eksempel på ein bloggar som Johnny Eriksen ville ha kalla ein praktpedagog.

Eg opplever altså artikkelen til Aftenposten som ein skivebom på høgde med Norske skiskytterresultat i OL. Det er ikkje pedagogane det står på. For som det også vert sagt i artikkelen, “Yngre lærere er langt mer positive til bruk av dataspill i skolen og på SFO enn de eldre”. Men det er altså ikkje her utfordringane ligg. Datamaskinane i skulen må gjerast personlege, ikkje offentlege! PC er ikkje eit akronym for Public Computer, men Personal Computer. Realiteten i den norske skulen pr. i dag gjev ikkje eit atterskin av dette. Den lærdomen norsk ungdom i dag får når det gjeld heilt grunnleggjande digital kompetanse, tilpassing og vedlikehald av eit verkty, skjer pr. i dag rundt om i dei mange tusen norske heimar. Det er jo tydelegvis ikkje i heimen regjeringa tillet at læring skal føregå…som om læring var tidsavgrensa!

1 3 4 5 6 7 13